Noe jeg er glad for at jeg ikke visste da jeg var barn

Stort sett tror jeg man finner ut av ting i riktig rekkefølge. Den ene foten foran den andre. Spørsmål som "Hva skulle du ønske du visste da, som du vet nå?", gir ikke så mye mening for meg.
Men en ting er jeg glad for at jeg ikke var klar over.

Jeg har jo etterhvert fått en god del venner med barn. Mengder med barn. Og jeg leser, tilfeldig, og sporadisk, blogger som handler om det å være forelder.
Det går mye i å se sine barn, være det for dem, lære dem å ta riktige avgjørelser uten å være for påtrengende, støtte dem i deres livsvalg og få dem til å innse at de kan klare absolutt alt, absolutt alt. Og det er jo kjekt. Jeg som ikke har barn selv irriterer meg kanskje innimellom over disse barna, som skal diskutere absolutt alt og tror det er forhandlingsrom i enhver situasjon, (og jeg overraskes over situasjoner som den der far og sånn går for å hente en barnestol på restaurant, det står tre identiske stoler intill veggen, far spør sønn "hvilken vil du ha?" og det ender med en treminutters ombestemmelseskarusell.) Men det er ikke mitt opplegg, så jeg har ikke så mye jeg hverken ønsker å si eller skulle sagt.
Jeg tror faktisk de fleste foreldre jeg kjenner og leser, er fantastisk flinke til å se sine barn og støtte dem, hjelpe dem frem. Jeg kjenner ikke en eneste dårlig forelder. Ikke engang en halvdårlig engang. Jeg tror ikke jeg ville nølt ett sekund med å la meg adoptere av en eneste en av dem.

Men jeg er overrasket over hvor kritiske de fleste foreldre er til andres barn.
Og over hvor harde ord de kan bruke. Og hvor opptatte de kan være av akkurat dette, av å bedømme, vurdere, og beskrive andres barn. Ikke nødvendigvis i kontrast til sine egne, de fleste jeg kjenner og leser innser nok at de ikke oppfostrer dydsmønstre. Og jeg tror liksom ikke det noengang var planen heller.
Men likevel er de så fantastisk kjappe frampå med bedømninger av andres barn. Altså, tilogmed til meg!
Bedømmer man andres arbeid, egentlig? Jeg vet ikke. Men jeg kjenner igjen stemmen folk får når de sier disse tingene de sier. Det er akkurat som da vi gikk på barneskolen og baksnakket folk vi ikke skulle like eller han eller hun som var ute av flokken akkurat da. Inni stemmen ligger det både ondskapsfull latter og himling med øynene, sånn at den som snakker hverken trenger å le eller skjære den minste grimase. Helt likt er det ikke, for nå skjer det rett nok på voksenvis.

Og det er jeg så glad for at jeg ikke var klar over da jeg var barn. At man ble regelrett baksnakket, av de voksne, når man gikk på besøk til sine venner og venninner!
Jeg hadde blitt helt nervevrak og hadde holdt meg hjemme til det ble mulig å ha en relasjon til en venn uten at foreldre var involvert, sånn cirka i syttiårsalderen.