jeg sover. nesten. I Stockholm.

Dere vet når man er mye ute og reiser, og så vet man ikke hvor man er når man våkner? Et par øyeblikk er man helt i villrede og så husker man, jo, jeg er jo på Pensjonat Alta Fjord Hotell!
I natt våknet jeg fra en drøm om hundene mine, Karla og Chicka, og meg selv som var en snømann som gikk på stylter, og ante ikke hvor jeg var. Jeg visste at jeg burde vite, men jeg hadde ikke snøring. Det forekom meg at det var viktig også på grunn av taket i stua, om det var noe stue her da, så til slutt ble jeg nødt til å vekke the Stig og høre.
The Stig er ikke så glad for å bli vekket om natten, så jeg måtte gjenta spørsmålet tre ganger, til slutt i varianten "bare fortell meg hvor vi er!" før jeg fikk greie på at vi var i Stockholm og da husket jo jeg også det og det var ikke lengre så viktig med taket i stua, nei. Men da skulle the Stig dra hele historien om at vi først var i Göteborg, og at jeg ombestemte meg, og det var jo ikke jeg interessert i, nå som jeg visste hvor jeg var. Nå ville jo jeg bare sove. Og ikke ha detaljer om mine skolesøknader. Stockholm, OK! Legg deg og sov!

Til slutt sov vi igjen begge to, og under over alle undre, ingen klokke begynte å ringe med tominutersintervaller klokken seks.
Da vi våknet i vanlig søndagstid uten terrornabohjelp visste jeg hvor jeg var helt av meg selv.

Nå skal jeg straks dra på skolen og ikke holde hviledagen hellig. På Konstfack.