Det er mye det samme. Kroppen surmuler fortsatt, det er visst ikke noe forbigående fenomen. I helga hadde vi helg, noe jeg trodde skulle rette på saker og ting, men den forstod ikke at det kun var helg det var snakk om, og ikke starten på en tomåneders ferie. Så i dag var det ikke snakk om noe sprett-opp-og-på-skolen. Målet mitt er å være her 9, nå er den 11. Sei no mår. Vi har ikke vært her 9 en eneste dag etter at hodet dro på ferien sin.
I tillegg har vi drasset fram og tilbake, fram og tilbake på en ryggsekk med saker. Egentlig er det jeg som driver og rydder gradvis, tar med litt hjem hver dag, men så husker jeg ikke å pakke ut når jeg vel er kommet hjem, og så drar jeg akkurat samme sekk tilbake på skolen. Så når jeg skal pakke neste ladning, oppdager jeg akkurat samme sveisehansker, samme fire pinner, samme vinkeljern, samme oransje tegnebok som dagen før. Og dagen før. Og dagen før der igjen faktisk. Hvilket får Kroppen til å gå fra konseptene for det er visstnok ikke jeg som bedriver bæringa, det er jo Kroppen.
Jupp. Sånn har vi det. Men nå er vi her da, med en liten liste med gjøremål og løfte om en kopp kaffe.
3 kommentarer:
Jeg kjenner meg så igjen fra da jeg var ferdig med hovedfaget mitt. Det at du i det hele tatt klarer å komme deg på skolen nå syns jeg er et mirakel. Hjernen min var svært alene i den tida, og jeg hadde masse rare vikarbyråjobber som krevde minimalt med hjernekapasitet for å utføre. For eksempel jobba jeg noen uker på et bakeriutsalg og solgte brød. Siden jeg er glutenintolerant, kunne jeg med sikkerhet si at alle brødene var kjempegode (og lyge så det ljoma siden jeg ikke hadde peiling). Heldigvis var det ingen som spurte om jeg faktisk hadde smakt dem ;)
Peis på, det at du i det hele tatt klarer å utføre noe som helst er et mirakel som du kan skryte lenge og uhemma av!
takk, det trengte jeg! men jeg skjønte ikke akkurat det før du hadde skrevet det.
jah. flinkflinkflink.
Braaaaaa!
Legg inn en kommentar