klær til barn (et spesifikt)

Jeg har lest en artikkel i en nettavis om moteklær blant barn.
Vel, jeg har ingenting overraskende å komme med der, men jeg kom jo selvsagt til å assosiere litt til min egne klær som barn.
Og det har ingen forankring i debatten, bare så det er sagt. Så vil du ha spissede argumenter og brannfakler får du dra og lese en mammablogg, denne bloggen handler bare om meg.
Så, altså:

1. Paraply.
Jeg hadde en grønn og en gul og en oransjerød. Hver gang noen var ute og reiste ønsket jeg meg paraply i reisegave. Det forekommer meg når jeg skriver dette at, nei, paraply var sannsynligvis ikke noe man fikk kjøpt i Kirkenes, og det forsto jeg nok instinktivt da jeg var liten. Det var en søringegreie. Og det jeg egentlig ønsket meg, var parasoll. Men jeg ante ikke at dette var to forskjellige ting. Jeg ville ha en sånn greie til å snurre bak nakken. En paraply, altså.
Men: jeg husker faktisk en gang det regnet! (vi snakker tross alt om nordeuropas tredje tørreste sted)
Og da plasket det ned! Det styrta ned med sånn kraft at jeg bare måtte ut og oppleve det. To sekunder senere var jeg plaskvåt. Jeg hadde jo selvsagt ikke med meg paraplyen ut, jeg var enda ikke kommet til å forbinde regn og paraply med hverandre. Og uansett, hele poenget var jo å oppleve regnet.

2. Sko.
Umulig å finne noen i hele Sør-Varanger som passet. Jeg HATA å kjøpe sko, og det gjorde foreldrene mine og. Pappa brukte å si at for å finne sko til meg måtte man dra på Sofies minde. Jeg ante ikke hva det var og derav dro jeg den slutningen at kommentaren ikke var myntet på meg men på betjeningen. Jeg skjønte også at det var ikke var særlig smigrende, og at det skulle være spydig ment fordi han gjentok denne ene kommentaren i alle butikkene vi var i, minst to ganger, i alle de årene vi kjøpte sko sammen. Av dette sluttet jeg også at pappa syntes de var vanvittig godt sagt og påkommet.
Problemet med å finne en sko som passet var at jeg ikke ante hvordan en sånn sko skulle kjennes ut.
Hvis man kjenner godt etter, og det fikk man jo beskjed om å gjøre, klemmer alle sko en eller annen plass. Er dette av betydning? Det aner ikke en seksåring.

Da jeg konfirmerte meg, var det på moten å forgylle konfirmantens første sko og lage en blomsteropsats av dette til gavebordet. Så også mine.
Men disse forgylte sko, mine første, var det min far som hadde kjøpt, uten følge av førstefødt i gåklar alder, så han hadde tatt skokjøpet på øyemål. Han syntes vel alle sko så bittesmå ut så mine første sko er ca størrelse 29. Altså så det ut som jeg lærte å gå  åtteårsalderen, om man skulle dømme etter blomsteroppsatsen min mor (sikkert lattermild) hadde gjort i stand.
Min far og jeg kom altså skjevt ut på skofronten helt fra første start.

3. Amsterdamkjolen
Også en reisegave. Kanskje var det ikke klær å få kjøpt i Kirkenes da jeg var liten. Iallefall, denne kom fra Amsterdam og jeg aner ikke om den var tradisjonell på noe vis, men den var svart og rød og besto av utrolig mange deler og lag som var umulig å få riktig på uten hjelp.

4. Minnimus-genseren
Denne hadde mamma strikket, hvilket overrasket meg for jeg visste ikke at hun kunne sånt, men iallefall var det en stor blå genser med Minni Mus på. Kjempefin.

5. Bjekso med abborfinne i ankelen.
Kjempevonde å gå i, av åpenbare grunner. De starta som vanlige bjekso men fikk spesialutstyr under en isfiskekokurranse. På grunn av min skobakgrunn tok det lang tid å få overbevist noen om at det var noe galt.

6. Jordbærdukkenattkjolen
Dette var det fineste plagget jeg eide. (Bortsett fra bjørnedraktpysjamasen som hadde både hette og hele føtter, men den var blitt så liten at jeg ikke kunne bøye noen ledd om jeg sov med den på, så den var ikke så praktisk)
Jordbærdukka var Strawberry Shortcake, men det viste jo ikke jeg på den tiden, fått i foræring helt fra Amerika, og var lyserosa og helt vanvittig kjempefin. Og alt for fort litt for liten. Og alt for liten.
Bestefar sa at vi kunne bare klippe den i to og sy på litt ekstra og sy den sammen igjen, men det ble aldri til at han gjorde det.
Det forekommer meg nå at han med "vi" antageligvis mente "din mor" men jeg informerte henne aldri om planene, ettersom jeg jo ikke skjønte det.....jaja.

Nå skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg har skrevet dette innlegget som en liste. Det er det jo ingen grunn til.
Umotivert, men gjennomført!