den daglige kamp

Jeg har brukt hele morgenen på å overtale kroppen til å gå på skolen. Kropppen synes det er helt sinnsykt urettferdig at Hodet får dra på ferie, mens vi skal drive å jobbe. Nå FIKK jo ikke hodet dra på ferie, det bare dro, i går eller muligens overigår, og det uten at noen av oss egentlig la merke til det. (Så da blir det vel neppe noen reisegave fra den kanten.) Jeg har altså ikke for vane å sende avgårde ekstremiteter uten tilsyn.
Etter at vi hadde stått opp og spist frokost og alt det der, la Kroppen seg i senga for å spille spill på mobilen. NEI, sa jeg vi skal på skolen og skrive lure ting på et papir! Opp med seg!
Kroppen nektet, og påpekte ganske riktig at det vi skal gjøre er veldig vanskelig å få gjennomført uten Hodet. Rart det der, de er jo vanligvis ikke perlevenner, men det er nærmest umulig å få den ene til å gjennomføre noe hvis ikke den andre er med.
Jeg forsøkte å lokke Kroppen med løfter om kort dag, men Kroppen påpekte at det er løfter jeg aldri har holdt før. Og jeg hadde egentlig ikke tenkt å holde det i dag heller, jeg ville bare ha Kroppen med meg ut døra.

Til slutt kom vi oss avgårde, jeg noterte det som en seier over Kroppen, men Kroppen hadde et siste stikk i ermet. Eller i hofta, faktisk, for å være nøyaktig.
Jeg halta hele veien til skolen.
Noen meter etter at jeg kom inn dørene på Konstfack ble det bra.

Sukk. Jeg gleder meg til ferien.