Syk, sint, og helt uvettig glad

På et tidspunkt, når man har vært syk en stund, begynner man å bli litt sliten av selve det å være syk. Å sitte og hoste gjennom natten for eksempel. Og så er man jo syk i tillegg. Og det er kjedelig. Der er jeg nå, ikke på topp. Jeg orker ikke helt å se en serie eller film heller, for da må jeg finne den og så må jeg følge med, og begge deler virker litt uoverkommelig. Men akkurat nå hoster jeg ikke og det virker overmåte lovende.

I går ringte de fra Konstfrämjandet, som jeg jo hadde sendt en skarp mail til, for det viser seg at jeg overhodet ikke sender så skarpe mailer som jeg tror, så de hadde ikke helt fanget opp min enorme irritasjon. Jeg har lest mailen på nytt, åkei de har helt rett der. Derimot hadde de lest gårsdagens bloggpost og der skinner jo irritasjonen mye mer igjennom (kanskje på grunn av bruken av ord som "tullinger" for eksempel?) og så ringte de da og det ER så deilig når man får lov å være akkurat så sint som man er. Det verste er jo når den i andre enden begynner å bortforklare eller kanskje tilogmed antyder at du skal ta litt ansvar selv, men nå fikk jeg påpeke uten å bli motsagt, at dette var da helt ekstremt uprofft. Og det var veldig profft! Av dem, ikke av meg, jeg tuller jo bare rundt med pinnene mine, jeg kommer nok aldri til å falle inn under kategorisen "proff", i høyden kan jeg bli sint. Og det var veldig fint, både fordi jeg var jo veldig sur og fikk lov å være det, og fordi det er en av de beste biennalene jeg har vært med på og bare av den grunn er det fint å ha et bra forhold til folk. Vi la en Fremdriftsplan for Skyldfordeling og Ansvarstagen i Skriftlig Form til Tollvesen i Ettersendt Vedlegg, men rakk ikke sette den ut i live før jeg fikk et brev fra Tollvesenet der det sto, jaja din tulling, her kunne du kanskje ikke handlet annerledes, så vi frafaller. Men husk at det ER ditt ansvar uansett.

Og det har de rett i, det er noe av det litt skumle med å være internasjonal kunstner, uansett hvor mye man forbereder og skriver proformaer og leier inn proffe firma, så er det faktisk til syvende og sist ditt ansvar hvis de kokker på spaden. Det kommer man ikke unna. Og man må gi fra seg det ansvaret, man kan ikke henge rundt på diverse grenseposter og overse ting selv heller. 

Jaja. Syk og sint, jeg har all grunn til å være glad. For det første er jeg jo ikke sint mer selv om jeg må himle litt med det indre øyet når jeg tenker på den opprinnelige håndteringen av frakten, men for det andre har jeg, hold på hatten nå, hold stokken, hold brillene og mansjettknappene, blitt tildelt et femårig arbeidstipend av den Norske Stat, avdeling kulturrådet eller hva de heter for tiden. Fem år med økonomisk trygghet. Fem år! Ett, to, tre, fire! og så enda ett! ÅR!

Det kom inn 6400 søknader i år. Av disse har jo ikke alle søkt femårig, men jeg vil tro de fleste har det, det er liksom ikke noe vits å krysse av for ett år om det er en sjanse for at stipendkomiteen ser noe i søknaden din de liker og gir deg fem. Noen ordninger har ikke femårig tror jeg, men likevel, brorparten. 

Og det er delt ut fjorten femårige totalt. Og der er jeg. 

Og på en måte har man jo lyst å brøle dette ut på instagram og facebook og motta likes i bøtter og spann, heiarop og små klapp på egoet, men så vet man at akkurat nå sitter det flere tusen (ca 5400) der ute og er litt fortvilet over avslaget de fikk. Hva nå med kunsten, hva gjør jeg? For brorparten får ingenting. Og av de ca tusen som får noe får de fleste et diversestipend, som er mellom 20.000 og 100.000. Så jeg er helt klart i den heldige gruppen, og jeg minner meg på, og i den FORTJENTE gruppen, jedorias, heia meg! flinkflinkflink! men man glemmer aldri at de fleste som faktisk fortjener det ikke får, for det er ikke penger nok. 

Det blir alltid litt dobbelt, som om man gleder seg over andres ulykke og derfor må man holde litt tilbake. 

Men ikke på bloggen! For den leser jo nesten ingen lengre!

HURRA JEG FIKK FEMÅRIG E DU HELVETTE LÆNSMANN!

Oioi.