Seili

I går kom jeg hjem fra Seili, eller Själö, som er den lille øya jeg har vært på den siste uka.
Det føltes ganske ok å sitte på bussen sammens med byfisene, i turklærne sine og reingjeterbrun i fjeset. Og også reingjeterkvit på halsen. Pluss at halve panna er helt kvit, der luggen har hengt, jeg hadde glemt hårspenner. Men det føltes likevel veldig bra.

Grunnen til at jeg var på denne øya, var fordi jeg har tatt et kurs på skolen som foregikk der. Seili ligger i den finske skjærgården, der alle snakker deilig forståelig svensk, og været har vært strålende. Og jeg har vært ute fra klokken åtte hver morgen, hele dagen.
Seili er ikke helt øde da. Det ligger en forskningstasjon der, og så finnes det kanskje tre fastboende. Og den er bare 1,6 kvaddrattkilometer. Øya har tidligere vært spedalskekoloni, og sinnsykeasyl, så det er masse bygninger der, en kirke og en kirkegård. Tidligere var det to øyer, men de har grodd sammen siden havet på de kanter stiger med 5,5 cm i året. (men heter det egentlig hav når det er brakkvann? Jeg føler at de jukser litt der.) Fra 1624 var stedet spedalskekoloni, altså den minste av de to øyene. De kalte den sykeøya. Sånn som jeg forsto det bodde legene og sykepleierne på den større øya. De spedalske som kom, måtte ha med seg sin egen kiste, eller materialer til kiste når de kom, siden de ikke fikk forlate øya.
Forskningstasjonen driver with research on Baltic sea, og ikke lepra disease, altså. Det er da også et større problem å ta tak i. Vi fikk et foredrag om blæretang, tror jeg.

Og vi, kuststudentene, løp omkring i finværet og gjorde environmental art. Jeg var ikke helt forberedt på at det skulle være gruppearbeid, og den første gruppa jeg havna i var da også total kulturkræsj. Eller, jeg skylder på kulturen, for det er mest høflig. Men vi diskuterte igjen og igjen og igjen om kunsten vi lagde skulle være meningsbærende, eller pen. " But as an artist you haff to make pretty things!" Til slutt fikk jeg bytta gruppe da, og havnet med de andre skandinavene, og da var alt stas. Ja det vil si, læreren for kurset fikk midtveis i oppholdet vite at han hadde kreft, og at det muligens ikke var noen grunn til å være optimistisk. Så alt var vel ikke stas. Det la også en demper på hans engasjement i oppgavene, så det var litt begrenset med tilbakemeldinger på det vi gjorde.
Siste dagen skulle alle 22 stykkene løse en oppgave sammens. Det var ikke særlig gøy. Kunst- og designstudenter er induvidualister. Det begynte med en tretimers disjusjon. Men det gikk sånn tålelig bra, bortsett fra at vi valgte å løse den ene oppgaven oppi et jordvepsbol, og ingen ville tro på at det var et jordvepsbol der, fordi alle ropte og skrek hele tiden uansett.
Vi skulle egentlig løse to oppgaver, og hadde stemt (STEMT!) oss frem til hvilke to, men da vi trøtte og slitne skulle begynne på oppgave nr to, var det et lyst hode som absolutt skulle begynne å diskutere om vi ikke skulle ha valgt en av de forkastete oppgavene likevel, og da gikk det ikke å få samlet energien igjen.


Men det var veldig mye bra som ble laget, og det var veldig veldig fint å få være ute hele dagen. Jeg skal legge ut noen bilder på arbeidsbloggen min.

Og så har jeg sett to hoggormer, det har jeg aldri sett før.

Så der har du forklaringen, Solveig. Men det sto da også i den siste posten før jeg dro at jeg skulle være borte.