Landskappleiken go home

Ja nå er jeg altså tilbake fra Seili, den ikke fullt så øde men litt øde øya jeg har vært på en uke. Mer om det senere. Jeg vil bare som min egen utenlandskorrenspondent være mitt ansvar bevisst og rapportere fra Grand Prix. Her i Helsinki. Jeg har jo selvfølgelig ikke vært på Grand Prix i Hartwall, men jeg har vært nede på Senatintori sammens med alle andre i Helsinki og sett finalen på storskjerm. Det var ganske stas, jeg har jo aldri opplevd noe sånt før. Særlig var det litt artig da Russland kom på, for jeg hadde liksom havna i russesvingen uten at jeg visste det. Men finnene var ganske gode til å juble de og.
Desverre har jeg blitt for gammel til å holde meg våken noe særlig lengre enn til klokken ett, så avstemningen fikk jeg ikke med meg.

Ellers i dag har jeg sett statuemannen på vei hjem fra jobb, og tre thaipygmeer.
Jeg synes at når man først tjener til livets ophold ved å late som man er statue, bør man ikke ødelegge den allerede spinkle illusjonen ved å skifte hjemme, sånn at gud og hvermann kan treffe på en gående eller trikkende eller i ferd med å låse seg inn hjemme oss en selv.
Og det kan virke som om det finnes en liten avdeling for thailandske pygmeer her i hHelsinki, og at de bor i nærheten av meg ett sted, iallefall var det plutselig tre-fire BITTESMÅ thaier i enormt fønki klær på bussen i går kveld.

Ingen kommentarer:

fortid, fremtid, nutid

Hver gang jeg treffer folk og snakker med folk så snakker jeg bare om jobb. Jeg kan bare snakke om jobb. Jeg vil ikke være sånn, jeg tenker ...