808

Når man blogger sånn som jeg gjør det, så kan det være ganske frustrerende det der med at det man har mest på hjertet, kan man ikke skrive om. En ting er jo det politiske eller det saksbaserte, jeg har for lenge siden slått fast at med mindre man er politisk dissident i Kina, synes jeg ikke blogging noe velegnet medium for sånt. Jeg kan dryppe meninger, men som unntak, ikke som regel. Det skinner nok likevel trygt nok igjennom hva jeg står for.
En annen ting er jo de store og små personlige og private opplevelsene man har, jeg kan være overmåte rasende, eller lei, eller bare litt sippete, og da er det liksom bare det man har lyst å skrive om, men det har virkelig ingenting i bloggen min å gjøre, så...jeg øser det ut over andre. Gjerne Solemia. Helst Solemia.
Jeg ser foreksempel at jeg heldigvis har klart å holde meg i skinnet når det gjelder KHIB. Det har selvsagt skint (eh..sjint?skinnet?skinnt?) igjennom at jeg er misfornøyd, men jeg går sjelden i detaljer. Men altså, overmåte misfornøyd har jeg vært. Jeg kunne nok skrevet noe ufordelaktig hver eneste dag. Skitskole. Men jeg er litt overrasket over at jeg har holdt meg så til de grader i skinnet at jeg ikke skrev en lengre tirade da en på skolen fikk beskjed om at hun ikke kom til å komme inn på master fordi hun var gravid, og skolen ikke hadde ressurser til å ha folk i permisjon.
Hvilket bringer meg inn på punkt tre. ( tror jeg, punkter var noe jeg begynnte med akkurat nå.) Det var ikke min histiorie. HVIS man skal begynne å fortelle private historier, må de i det minste være egne, og hvis ikke, gengitt med tillatelse eller helt anonymisert. Nå har jo jeg ca ti lesere, så jeg er ikke akkurat noe nasjonalt opplysningsorgan, men det jeg skriver står på internett og alle kan lese.
Hvilket bringer meg inn på punkt tre en gang til. (ettersom jeg begynte så sent med punkter, synes jeg at jeg kan være litt fri i formen.)
Når man, som jeg, er omringet av slike oppkommer av festligheter og gode historier, kan det være grassat frustrerende å ikke skrive om det. Den hemmelighetsfulle fotografens eskapader for eksempel. Ellereller min far, jeg kunne skrevet en ny vett og uvett her. Historier min mor og onklene forteller. Ting venner gjør. Som innebærer alkoholkonsum. Denne bloggen kunne vært hundre ganger morsommere. Men man må jo kunne stå for det man gjør da. Jeg kjenner at bare denne oppramsingen er litt på kanten av hva jeg synes blir litt for privat. (samtidig gikk det plutselig opp for meg at den eneste som ikke er beskyttet av disse reglene, er nettopp: Solemia. Hun blir nok utlevert i litt større grad enn andre.)
Men det er nok rigtigere å være morsom på egen bekostning enn på andres, selv om det føles som om det ikke er fullt så morsomt det jeg gjør selv, sammenlignet med hva enkelte andre kan trylle frem i et anfall av middels distrésse.