ekorn og dådyr, frk figenschou ca seks år.

Ekorn og dådyr, det var det absolutt søteste og fineste jeg visste. Alt sånt er mer intenst når man er liten, jeg syntes dådyr hadde så søte ansikter og tynne bein og små kropper at jeg omtrent ikke kunne nedlegge det, jeg skulle ønske verden var laget av dådyr. Da skulle man kanskje tro at jeg også var opptatt av tegnefilmen Bambi, og av Bambi selv, og en liten stund var jeg også det, selv om jeg ikke noengang har sett filmen, men så kom det meg for øret av Bambi liksom skulle være gutt. Han Bambi! Jeg ble dritirritert.* Hvordan var det meningen at man skulle skjønne det? Lange øyenvipper, tynne små ben, og ikke minst, Bamb-ii? Når ble det et guttenavn? Gudny, Dolly, Dorri, Oddni, men Bambi? Jeg hadde skjønt det om han het Bambar. Tor-Bambar, og jeg hadde ikke vært lurt et sekund. Sånn som det var nå, hadde en gutt lurt seg inn i det hellige rådyrunivers og ble foraktfullt avskrevet og forkastet for aldri mer å bli nevnt av meg.
Det var nok av andre kilder til dådyrglede. Jeg hadde to små glassfigurer av dådyr (...eller to dådyrfigurer av glass, egentlig,) som jeg hadde fått av farmor. Dem arrangerte og rearrangerte jeg i det uendelige. Eller, så uendelig som man kan rearrangere et arrangement bestående av kun to elementer iallefall.

Ekorn var like stas som rådyr. Ekorn var så enormt fine at jeg mest av alt skulle ønske jeg var et. Eller en hundevalp, men oftest ekorn. Jeg og bestevenninnen min, Hannelore, hadde en lek på repertoaret som het Ekorn og Storesøster. Det var stort sett det vi lekte. Da var jeg Ekorn, og Hannelore var storesøster. Selv var hun egentlig lillesøster så jeg tror hun likte det ganske godt, Storesøster reddet alle situasjoner og passet på Lille Ekorn. Lille Ekorn kom alltid i begynnelsen av leken i en eske levert anonymt på døren til Storesøster, og det var et ordentlig slit å få tak i den esken hver gang vi skulle igang å leke, det er jo ikke alltid ens hjem har en eske i hus, med plass til en seksåring oppi. Det var et kritisk punkt av leken og kilde til mye frustrasjon. Avogtil måtte jeg komme i et teppe, bare for at vi skulle komme igang. Og så var det alltid noen slemminger som skulle ha tak i Lille Ekorn (fra adopsjonsbyrået? eskefabrikken? vi fabulerte ikke så mye rundt akkurat hvem de var) og da måtte Storesøster låse døren. Det gjorde hun ved å late som om hun vred om nøkkelen, og sa KLIKKLÅSIGJEN. Akkurat det var jeg storligen imponert over. Klikklåsigjen. Wow. Jeg, ikke Lille Ekorn altså. Lille Ekorn var redd for de utfor døren.

Etter hvert som jeg ble større, skjønte jeg det at om det skal bygges en særegen identitet nytter det ikke å falle for ekorn, dådyr, ponnier og føll, som alle andre småjenter, så dådyr og knoppsvaner ble byttet ut med tapirer og hubroer. Ikke at jeg skulle ønske verden var laget av tapirer, men når vi fikk i skoleoppgave å skrive om ett eller annet dyr, og Elisaveta selvsagt valgte knoppsvanen, valgte jeg selvsagt hubroen. Så sånn gikk det. Og sånn har det gått.
Jeg har dådyrfigurene enda, eller, min søster har dem, men de står da trygt der, og avogtil når jeg ser på dem, kjenner jeg igjen, et ørlite blaff av den der helt overgivne beundringen. Som jeg må inrømme jeg aldri har klart å stable på bena overfor tapirer, men det er vel litt alderen og.


*like irritert som da noen fortalte meg at sindydukkene egentlig het barbie. Jeg brukte en hel vår og sommer på å overbevise alle venninnene mine om at opprinnelig het Barbiedukkene Sindy, men teitingene som laget Sindydukkene hadde stjålet navnet, så nå het Sindy Barbie. "Åvel" som min venninne Hannelore sa, litt forvirret.