Nå blogger jeg to ganger på en dag og det er i ren forbauselse. Det er sånn bynett her, tilgjengelig nett om man bare betaler pr kredittkort eller sms. Og det har jeg ikke gjort. Men jeg kommer inn på bloggen min. Og bare der.

Det er ikke helt til å forstå, men det er jo kjekt.

Jeg har altså truffet klassen min, som virker som en hyggelig gjeng. Det er en ganske intenæsjnl gjeng, finner og kroater og englendere og svensker og thailendere og kinesere og nordmenn og voi og voi. Det vil si, det er ofte bare en fra hver land da. Men til sammen blir vi jo mange. Thailenderen og kineseren er veldig søte. De snakker engelsk, meh i nahkker ennesk hånn hel, så de kommer ofte løpende med små små skritt bort til meg for å få gjentatt beskjeder som de ikke har skjønt noe av. Jeg vet ikke hvorfor de har utsett seg akkurat meg som tolk, men kanskje fordi jeg er nesten like lav som de er, og de snakker kjempelavt, så høye folk hører kanskje ikke hva de sier. De har en rar vane, hvis man ikke hører, eller egentlig skjønner, hva de sier, så gjentar de det, litt lavere, men kommer litt nærmere. Til de står to millimeter fra deg og mimer.

Her i leiligheten begynner vi å komme i orden. Vi har litt vasking igjen, det var ikke vasket da vi flyttet inn, tilogmed var bare koppene satt skitne inn i skapene, hu hei, men nå er vi nesten i mål på vaskefronten.
Vi undrer oss imidlertid storligen over pakkingen vår. Noe har gått skeis en plass. Hvor er brødristeren, mummikoppene, tekoppene, stavmikseren, kaffefilterholderen og fruktfatet? Hvorfor har vi tatt med fire ulltepper, konvolutter, brukt fotopapir, og ca 20 tegneserieblader?
Jeg tror en eske står et sted og en annen eske skulle stått der i stedet.