1381

Jeg tenkte litt på det i går, at alt er liksom så godt balansert for tiden.
Vanligvis når alt egentlig er bra, er det noe som ikke er bra. For eksempel har man orden på økonomien, en fin kjærest, en ok plass å bo, men en forferdelig jobb der alle ansatte sniker seg langs veggen med ringer under øynene og skvetter hver gang det går i en dør, for sjefen er et monster. Eller man har en fin jobb, men bor på et sted med rotter og mugg og en husvert som låser seg inn år du ikke er der. Eller du bor fint, har en fantastisk studieplass, pengene strømmer inn, men kjæresten bor på et forskningsskip utenfor Svalbard og dere kan bare kommunisere over satelittelefon med fem sekunders forsinkelse. Ellereller, alt vel, karrieren går strålende, huset er vakkert, fremtiden lovende, selvtilitten lysende, og så får du en obskur amøbesykdom med utspring i tropene som gjør at fastlegen din må begynne på videreutdanning og ta opp 2mx fra gymnaset igjen.

Men nå. Alt er sånn passe ok, og fremtiden...spennende. Ikke spennende, eller jo, litt sånn...hva heter det? Ikke skummelt men bra. Jeg jobber med spennende prosjekter, jeg skal begynne å studere på noe alle sier er en bra skole, jeg skal flytte til en trivelig by, virker det som, og mitt livs lys og hjertes ledestjerne skal være med.
Nå gjelder det bare å banke i absolutt alle bord jeg kommer forbi.