Jeg kunstser.

I dag har jeg vært og betraktet kunst, på vegger, på Nationalmuseum.
De var jo fryktlig flinke til å male før, men jeg har litt vanskelig for den der kunsten likevel.
Jeg klarer jo ikke å tolke hverken 1500-, 1600-, 1700-, eller 1800tallsansiktsuttrykk. De titter liksom bare ut i luften med noe som svakt minner om et uttrykk, kanskje for eksempel "uutgrunnelig", som jo i seg selv bare er tøv hva uttrykk angår. Eller, i portretter, "pompøs". Eller "arrogant". Og stort sett ligner de der ansiktsuttrykkene veldig på hverandre, sånn at det for meg blir forskjellige variasjoner i pompøsuutgrunnelig. Eller yndig, da, som er mer kjedelig en uttrykksfullt.
Men om man kommer i skade el.l. for å høre på Kunstreisen, får man ofte en tolkning av denne typer malerier og denne type kunst, og da sier jo professor Danbolt rett ut at den og den ser sint ut og den og den ser med optimisme på fremtiden, og da, da ser jeg det og. Men alene og uten kyndig veiledning i oljemaleriansiktsuttrykk har jeg ikke sjans. De ser ca prikk like ut.

Og det kan jo være en teknikk det og.
Om man tar et medium og en variant som ligger høykulturelle frk. Figenschou litt nærmere, altså Dilbert, tegneserien, så har de jo egentlig ikke ansiktsuttrykk der heller. Det er iallefall minimalt, men det fungerer akkurat motsatt på meg. Dilbert kan se akkurat likedan ut i tre ruter på rad, men i siste rute ser han kjempeoverrasket ut, selv om tegningen er lik.
Jeg leser det inn. Det fungerer kjempebra. Kanskje 1800tallsmennesket hadde samme evne til å lese saker inn i pompøsarroganse. Men jeg har utviklet internetthjerne og det der er helt bortkastet på meg altså.