utlenninger

I natt våknet vi av at noen banket på noe. Det vil si, the Stig våknet mest, og sto opp og gikk bort til vinduet, jeg våknet litt mindre. Jeg hadde på noe vis registrert bankingen, at det var blitt banket fryktlig lenge, men jeg holdt på med en drøm om at jeg og hemlighetsfulfoografen hadde forlovet oss og var hos Kluge for å finne en forlovelsesring til meg. Jeg lurte litt på om vi ikke bare kunne ta en jeg allerede hadde siden jeg har så mange ringer, eller om det ville bety ulykke. Kanskje det fantes et internettforum jeg kunne bruke? Bruke bloggen? Og må man ha forlovelsesfest?
Men så var det denne bankingen da.
Det var noen menn som sto nede på veien, det vil si, han ene hadde klatret opp på en veranda og sto der og banket insisterende på verandadøren. Det var lys inne i leiligheten, men ingen kom for å åpne. Ingen ropte eller bråkte, bare han ene som sto og banket og banket. Og så tok opp noe og knuste ruta på verandadøren og gikk inn.
Oæ.

På dette tidspunktet ringte jeg ikke til politiet. Grunnen til det er to eller tre tror jeg.
For det første virket det ikke som et innbrudd. De prøvde jo ikke akkurat å gjemme seg.
For det andre kan det godt være jeg hadde ringt til politiet om jeg hadde vært i Norge. Men nå orket verken jeg eller han mannen å begynne å forklare og prøve, "eh, tyver, tjuver? Inn..brot..eller, det er det kanskje ikke men, ...hallo? Ja jeg er norsk. Ja det er hos naboen. Naboen! Grannen. Ikke min, men naboblokka. Grann...klumpen. Hæ? Huset ved siden av! Det andre huset!" og alt det der virket helt uoverkommlelig for noe som kanskje bare var noen som hadde glemt nøklene. Skjønt da hadde de vel i det minste kommet seg inn i gangen og kunne ringt på innenfra, vi har portkoder alle sammen.
For det tredje var jeg enda såpass i ørska at jeg lurte litt på hvor smykkeskrinet med potensielle, brukte forlovelsesringer var, ikke i garasjen i Kirkenes vel?

Jeg aner altså ikke hva historien var, i det vinduet knuste gikk de andre mennene rett bort mot inngangen, som er utenfor syn, for å bli sluppet inn regner jeg med. Mannen på verandaen gikk inn i stua, men egentlig uten å lukke verandadøra skikkelig. Vi gikk og la oss, jeg for å ordne opp i forlovelsesringstyret, mannen for å spille gjennom mulige svenskkompatible samtalevariasjoner med et imaginært politi.

I morrest var persiennene nede, og man kunne se den knuste ruta.
(Og jeg er ikke lengre forlovet)