[en overskrift om å dra på tur som ikke inneholder ordet "sur"]

I natt dro jeg the Stig med for å ta hytteparadiset min far har anskaffet sine barn i øyensyn. Jeg var også interessert i øyensynet fordi da jeg sist var ute med slike planer, klarte ikke min far å finne nøkkelen til herligheten. Det betyr: hytta, sjåen, naustet.


Grunnen til at slikt måtte utføres nattestid er at vi bare får båten ut på floa. Om noen skulle lure på hvorfor. Siden jeg har skrevet det så uttrykkelig, egentlig spiller det ikke så stor rolle. Eller det viste det seg å ende opp med å gjøre, men det var fordi vi fikk motorstopp. Dette hendte forholdsvis tidlig, ca tredve sekunder etter at vi hadde fått motorstart. Ettersom vi er en gjeng med ukuelige optimister regnet vi med at dette skulle ordne seg ganske snart, så hvis for eksempel noen begynte å ro mot Kobbholmen kunne noen andre prøve å få start på motoren, og før vi visste ordet av det ville alt være i orden igjen.

Det viste seg at ingen kom til å vite noen ord av noenting som helst, men the Stig er en helt, og rodde og rodde og rodde. (la meg få gjøre oppmerksom på at båten ikke er særlig robar og at dette ikke er noen liten bedrift. Heller et lite A/S med mellomgode interne rutiner.)
Vi trodde jo lenge at dette kom til å ordne seg, men ca bak Midterholmen så vi oss nødt til å forsøke å få tak i hjelp. Jeg forsøkte å ringe onkel Kjell som også har hytte der ute, men det var dårlig dekning og midt på natten så jeg ga opp å få kontakt og endte med å sende ut endel smser, uten helt å vite om de ble motatt noen steder.
Det var et godt stykke igjen.
The Stig rodde.
Timene gikk.
Et par måser dukket opp for å ete litt slog.
Men vi lå jo ikke i ro fordi vi fisket, vi lå i ro fordi vi rodde.
En kobbe la seg etter båten.
Det får være måte på hvor man skal la seg trakkassere av dyrelivet.
Da satte vi seil. Ikke nødvendigvis den mest logiske slutning i en liten motorbåt, og det er kanskje ikke så mange som har seilt inn Laksebukta før heller, iallefall ikke med mast av båtshake og arm oppad strukk. Neppe med sebrastripete seil av akrylfloss heller. Sånn sett var det jo greit at det viste seg at alle hyttene var tomme der vi kom roende inn med seil.

Men nå hadde vi jo klart oss fint, og hvem vet når mine "motorstopp bak midtrholm, slepe oss?" kom til å tikke inn hos familie? Altså måtte jeg avverge, men inne i Laksebukta er det iallefall ikke dekning, og jeg så for meg at snart kom SeaKingen durende inn over fjorden, så jeg sprang oppover fjellet bak hyttene. I varmedress, hvem har tid til å skifte i en sådan stund? ( I varmedress, fleecejakke, ullgenser, goretexjakke og -bukse, og stillongs.)
(Herregud.)
Oppe på fjellet fikk jeg full dekning men ikke avgårde en eneste tekstmelding, og nå var det såpass grundig midt på natten at jeg ikke ville ringe. Og hvor lenge skal man stå oppå et fjell? Natterstid? Når de nede i bukta vet hvor dårlig du er i nedoverbakke? Snart kom det til å komme SeaKinger fra alle retninger.

Komplikasjonene er ikke over på dette tidspunkt, men de utspiller seg delvis mellom andre over telefon, har med batterier å gjøre, og delvis er jeg litt dårlig på å ta beskjed, men etter et par turer opp på det fjellet igjen, i litt lettere bekledning, var folk a) klar over at vi var i god behold eller b) sur fordi vi ikke kom og hentet dem på avtalt sted og bedre enn det tror jeg ikke vi kunne ha gjort det på det tidspunktet, iallefall ikke med manglende dekning og manglende motor.

er det feil her?

er det feil her?

her er det jo noen pinner jeg kan ta bilde av mens resten av familien prøver og bare feiler i reparering av båtmotor!

Når man finner denne steinen oppå fjellet er man der det er dekning!

hit ned er det man skal når man er ferdig i telefonen.

 seilet pent sammenbrettet sånn som seil jo skal være

Til slutt dukket verden beste onkel og tante opp og ga oss skyss inn igjen. Dem har jeg ikke bilde av.