dette er ikke en poetisk post om at livet er en reise.
derimot
hvordan har det seg at det aldri er noe tog på perrongen når jeg kommer ned på t-banestoppen min?
Jeg bor på en endestasjon. Så toget venter der. Fra det ene toget drar til det neste kommer for å stå og vente tar det mellom tre og fire minutter. På hvert timinutt er det altså en liten luke på tre eller fire minutter der det ikke står noe tog på perrongen. Og da kommer jeg. Hver gang.
Jeg burde jo få nobelprisen i matematikk.
når man reiser veldig mye mellom to land som jeg gjør, blir det vanskelig å vite hvilket land du er i idet man anstiger flyplassen.
Jeg skriver man, men jeg mener vel jeg. Jeg tror alltid at jeg er i Sverige når jeg sitter og venter på flyet mitt på Gardermoen. Men det er kanskje ikke så rart.
her burde det vært et tredje punkt, for å oppnå en slags listefølelse, men jeg har ikke et tredje punkt.
1 kommentar:
Æ syns fortsatt det e rart at æ faktisk e fremme i ishavet etter ei reise på bare 10 tima, når æ flyg. Æ trur kroppen e innstilt på bilferie hver gang kofferten pakkes å så blir den forfær når det går så fort. Turen te Costa Rica va et unntak, for da skjønte tel og med min kropp at vi ikke skulle kjøre å da syns den at det tok lang tid! Men alltid nordover, så får æ et lite sjokk idet æ går av flyet å kjenn den friske lufta.
Legg inn en kommentar