Gladkriser er også litt krise

Åkei. Åkei. Åkei. Jeg har jo vært så fornøyd med meg selv som har klart å fordele jobbene og utstillingene så pent utover dette året sånn at det ikke skal bli sånn satansstress som det ble i fjor og forfjor, og samtidig som jeg har klappet meg selv iherdig på skuldra har jeg også vært klar over at det ikke har noe med meg å gjøre, det ble jo bare sånn for dette har jeg ingen styring over, og nå har det bare ikke blidd sånn, for nå har jeg en gruppeutstilling på Kunsthall i Vestlandsby som egentlig ikke var så stor jobb, men de vil jo bare ha mer og mer og det er jo hyggelig, men det blir jo mer jobb, og så har jeg to utstillinger i New York som jeg ikke engang husker når er, og den ene har på samme måte ballet på seg og blitt litt mer enn bittelitt, og så har jeg en solo på et regionalt kunstnersenter som jeg har gledet meg veldig til, men nå kom det ramlende ned en solo på et eh...privatstiftet kunstmuseum i hovedstaden, og det var litt sånn på nivå med Hei du som jobber som sykepleier, du er jo så flink, kan du ta hjernekirurgien i dag? og sier man ja da? og så er det også en større greie på et museum i en nordnorsk større by som er kulturhovedstad og nå ble det litt stress med alt. IGJEN. 

Og nå må jeg kontakte regionalt kunstnersenter og si, hei, kan vi utsette eller blir vi uvenner da? og det er jo ikke det at det ikke går, men det blir så mye lettere om jeg ikke gjør to ting samtidig, for en ting er tiden og at der forsvant sannelig hele sommerferien gitt, men noe annet er jo at jeg, sånn som jeg jobber har begrenset med materialer og de kan ikke være to steder på samme tid. 

Og femte desember er det en søknadsfrist jeg må rekke og da må jeg vite hva det egentlig er jeg søker til. 

Åkei, åkei. Aaaaahhh. 

Og det med sykepleieren på hjernekirurgi, jeg hadde ikke helt sett dette komme da, og dere vet når det skjer noe artig i jobbsammenheng så er man glad i kanskje to timer og så ramler alle verdens praktikaliteter i hodet på deg, og så er man mest bekymret til man bare er ferdig med det? Ja, de der to timene blir bare kortere og kortere, og i går gikk jeg rett i bekymringen uten innledende glede for hva vet vel JEG om hjernekirurgi, jeg er jo ikke engang utdannet sykepleier, jeg har jo bare tatt jobben, men så googlet jeg bilder av salen jeg skal stille ut i, og den er så fin. Åh. Men. Og ingen medlidenhet å få av noen noensteder, man skal bare være glad og sprette sjampanjen når sånt skjer, ikke blir overveldet av bekymringer, null forståelse på en flekk å spore hos noen. Og da fikk jeg så lyst å ringe pappa, for han hadde ledd og både forstådd og ikke fattet hva det var å bekymre seg over. Han var alltid på mitt lag, alle lag av meg. Men det gikk jo ikke og da sovnet jeg bare på gulvet som jeg avogtil gjør om det blir for mye, Jendor kom og snakket med meg et par ganger og da både svarte jeg og drømte videre samtidig for det var ikke snakk om å ikke sove litt til. Og det hjalp. Etterpå hadde jeg litt mer tro på mine egne evner som hjernekirurg, selv om tidsaspektet fortsatt ikke er løst. 

Og så luktet jeg litt rart, så det er mulig at det golvteppet må på rens.