jeg klager på ungdommen og servicenivå generelt

Jeg innså nå at det er jeg som er ungdommen, og bedriver dårlig service.

Jeg jobber jo på museum. Her kommer noen som er turister, og som vil gå i utstillingene, og så kommer det endel som vil se i arkiver eller samlinger eller i magasinet.
Disse siste er gjerne eldre mennesker, som har tid til å drive med på et eller annet prosjekt som omhandler noe de synes er viktig og som de ser er i ferd med å bli glemt, og det er jo prisverdig. Eller, det er det vel egentlig ikke, men kjør på. Kjære vene.
problemet med denne siste gruppen er at vi må bruke en god del tid til å lære dem opp til at vi faktisk ikke fungerer som et bibliotek.
De stikker gjerne uanmeldt innom, og skal inn i magasinet vårt, og det med en gang, for det er nå de er i byen.
Magasinet på et museum er stort sett stengt for publikum, der er det gamle og skjøre og verdifulle gjenstander i et beskyttet klima, så man kan ikke valse inn der bare fordi man synes man burde få lov. Hvis man vet hvilke gjenstander man vil ha tak i, og kan forklare hvorfor, kan det hende man kan gjøre en avtale og de kan tas ut av magasinet og så kan man få se dem. Etterpå er vi nødt å fryse dem ned før de går inni magasinet igjen.
Vi har et ganske stort fotoarkiv også.
Her og har folk en tendens til å bare stikke innom, si at de skal ha et bilde av m/s Håkjerring, og det må de ha nå, for boka går i trykken klokken tre.
Eller verre, de skal ha et bilde av et maskineri som kanskje kokte tran eller kanskje vasket klær, kanskje for tohundre år siden, muligens fra Sør-Varanger, og det er en dame på bildet som enten smiler eller nettopp har dødd.
Da har vi tredve tusen bilder å bla igjennom mens de står der og trommer misfornøyd med fingrene. Og det går jo ikke.
Det verste eksemplet er nok da en dame stakk innom, hun ville opp og bla i arkivene våre.
(museer opparbeider seg ganske voldsomme arkiver over en voldsom mengde emner)
Hun ville ikke si hva hun så etter. Han som sto i resepsjonen da, ba om å få navnet hennes, sånn at noen kunne ringe henne å gjøre en avtale, hun kunne ikke bare slippes inn for å lete fritt.
Nei, vi hadde virkelig ikke noe med hva hun het.
Sånne folk er ikke så lett å hjelpe.
Jeg tror årsaken til at folk forholder seg sånn til museet, er todelt. For det første tror jeg det er fordi vi forvalter en felles kulturarv, og alle føler at de har like stor rett til å bruke denne arven. Og det er jeg helt enig med dem i. Men det er ikke særlig god forvaltning å slippe hvem som helst inn uten tilsyn eller avtale, i rom som må klimabeskyttes, blandt gjenstander som må beskyttes.
Da er det ikke så mye vits med et eget fryserom.
Det må organiseres på noe vis, og det jobber vi med å få folk til å godta.
Den andre grunnen er at jeg tror folk oppfatter museer og biblioteker som noe av det samme.
Og det er det jo, men biblotekene kan kaste sine ødelagte bøker og bestille nye, og det kan jo ikke vi. Vi er dessuten belemret med papirer og gjenstander fra lenge før digital kategorisering ble sånn en hit, og har noe av et etterslep der.
Så det er ikke bare å slå opp og gå på riktig hylle.
Enda.
Så enn så lenge er jeg nødt til å være håpløs ungdom som utviser dårlig service.


Men det forundrer meg at mange av de som kommer hit ikke er mildere i sin fremfusning.
Det er ikke sånn at jeg MÅ hjelpe enhver som kommer og skal ha tak i gulnede dokumenter, vi har faktisk tre ukers behandlingstid på forespørsler.
Og folk som spør pent er det mye lettere å hjelpe en folk som går på tvers allerede i inngangsdøra.