Frk. Figenschou feirer at hennes dager som husmor er talte, og lærer seg nye ting

Nå får jeg snart nøkkelen til verkstedet, selv om jeg nesten vegrer for å skrive det, det kan jo plutselig gå tusen ting gaikken, men om det nå går som det skal, så er jeg ferdig som husmor.
I dag har jeg vasket huset, satt skillingsbolledeig (og ikke sånn stygge store skillingsboller som de lager her i Bergen, men sånne små gode, og jeg skal ha blåbær i dem) og hatt besøk av rørleggeren.
Rørleggeren. Hurra.
Alt sånne folk kan.
For det første var han i stand til å finne hovedstoppekrana. Den var slettes ikke inne i leiligheten, men ute i kjelleren sammens med tre andre umerkede hovedstoppekraner som pekte hit og dit, men rørleggeren brukte rørleggerlogikken og fikk dermed skrudd av krana som har stådd og laget innendørsbekk en ukes tid. Nei litt kortere, men likevel.
Og så bytta han ut hele krana for hele greia var gåen. "Har du sett! 1999!" utbrøt han da han snudde den. Jeg ante ikke engang at de datomerket dem når de satte dem inn. Og i tillegg trodde jeg "Har du sett! 1999!" betydde at det var en skitkran. Og det var det, billigste sort, men han var skikkelig imponert over at en kran hadde vart så lenge.
Jøss. Ti år? Jeg hadde gjettet at en kran skulle vare i ca femti år. Den er jo skikkelig hard og av metall og alt. Men det sa jeg ikke høyt. Og så forklarte han noe med steinskiver inne i krana, og jeg elsker når folk forklarer ting til meg, at jeg får være med på å forstå hva som skjer. Og så fikk vi ny kran.
Nå slipper vi å ligge og høre på krana og springe og tisse hvert tiende minutt hele natta.
Når det gjaldt varmtvannstanken, kunne han egentlig ikke finne noe feil, men mente at det kunne være ventlien som dryppet. Han forklarte det hele med bar og plater og fjærer som holdt i mot og utlignet trykket fra hele rørsystemet i hele huset, og at det var helt greit at den der fjæra blei litt lei av å stå å holde i mot etter en ti års tid. Sett ei skål under, mente han, og se om det er den som skvetter.
"Skal jeg skru til ventilen da?" spurte jeg i mitt akademiske enfold.
Nei, han mente at det ikke var av det lureste, ettersom det var en sikker-hets-ventil og jeg da ville forvandle varmtvannsberederen vår til ti kilo dynamitt.
Han hadde en gang måttet evakuere en hel bygård fordi noen hadde plugget igjen den ventilen da den begynte å dryppe. Vannet hadde blitt over 215 grader for plasten var begynt å smelte i rørene og det var blitt hull og det sto dampskyer ut av hullene. Akkurat sånn plast smelta på 215 grader nemlig. Og han hadde sett bilder av hus der varmtvannsberederen hadde sprengtes, og hele huset var løftet av grunnmuren og snudd seg i lufta og ramlet ned på igjen.
Og da tenker jeg, bare HAH! til alle som klager over trege håndtverkere og deres antatte politiske sympatier, forhold til nyere norsk litteratur og motvilje mot sushi, når du må inn og evakuere et helt hus fordi en idiot har plugget igjen en sikkerhetsventil, da er det du som er tøffest. Respect.

Så nå står det en skål under sikkerhetsventilen for å sikkerhetsklarere den, og jeg vet litt om hvorfor den er der og hvordan den ser ut inni.