dverg-og-gal-bane

Egentlig hadde jeg tenkt på og planlagt å skrive et innlegg om hvor fantastisk jeg har det, jeg skrev det inni hodet på vei til jobb, men da jeg var to meter fra verkstedet slo det meg at jeg nok hadde glemt nøklene på kroken sin på kjøleskapsdøra.
Jeg banket på i tilfelle Are var der, men ingen åpnet, og jeg ville ikke ringe i tilfelle han var syk og hjemme så da måtte jeg gå helt hjem igjen og hente nøklene og da hadde jeg slettes ikke lyst å skrive glade innlegg lengre. Og akk hvilken spydghet fra livets side, for da jeg gikk hjemmefra for alleførste gang i morgest, tenkte jeg på hvor fint man har det når man gleder seg til å gå på jobb, men også synes det nesten er litt trist å gå fra kjæresten, som sender med termos med kaffe og alt.

Da jeg kom hjem for å gå på jobb for andre gangen, en halvtime senere, var jeg bare sur og sekken var altfor tung med kaffetermos og alt.

I tillegg hadde jeg forsovet meg, men det var det som ansporet meg til å skulle skrive dette gladinnlegget, for det gjorde jo slettes ingenting. Jeg våknet av at jeg ikke hadde våknet av noe vekkerklokke, og skjønte at det var senere enn planlagt, og tenkte værsåsnillatklokkaikkeemerennkanskjeniplisplis, og så var den ti, men hva gjorde vel egentlig det?
Jeg hadde likevel tid til å finne fram alt jeg skulle ha med, drikke opp hele tekoppen, lese tegneserier mens jeg spiste frokost. Hele tiden mens jeg gledet meg til å gå bort på verkstedet.
(Jeg lever nok enda litt på null hull, to par sko og enorme bihuler.)
På vei bort til verkstedet skinte solen, jeg så småfisk under nygårdsbroen, jeg hadde kaffe i termosen..ja og så skar alt seg og humør på minus minus, dessuten viste det seg at Are var på verkstedet men ikke hører banking, men nå har det vel tatt seg litt opp igjen.
Jeg prøver å fokusere på de enorme bihulene mine.

Så fikk jeg en link fra en kompis, han med skoltedatabasen som jeg dreiv på med en stund. Det var altså en link til selve skoltedatabasen, og jeg ble så glad, det var som om jeg hadde savna språkskoltene litt. Det skar seg ganske fort da jeg begynte å bla i den, noe som forsåvidt var bra, da får man jo testet den, så jeg følte meg som den supertesteren etter som feil etter feil ramla inn, helt til jeg fikk beskjed om å teste internetthastigheten min, og ble tregtester istedet.
(Jeg forsøker å forkusere på mine enorme bihuler.)

Men det ER deilig å være på verkstedet, jeg har sloss litt med Verdens Verste Søyleborramaskin, og det er så kaldt at malingen ikke helt vil tørke, så jeg får la akkurat dét prosjektet hvile i helga, jeg har jo litt tekst som skal skrives, og er det sånn at tre fliser seg lettere når det er kaldt? men alt i alt, det hele er fantastisk. Eller, det er det jo strengt tatt ikke, ikke det hele, men det er fantastisk nok. Absolutt.