Noe jeg kom på som jeg skal passe på å være takknemlig for.

I dag har klassen min snakka masse om vekt. Om man er tynn eller tjukk og hvor mye eller lite man har veid.
Nå høres det ut som om jeg studerer ernæring men jeg går fortsatt på Konstfack, dette var en utartet kaffekoppsamtale.
Jeg har jo veid voldsomt mye mindre enn jeg gjør nå, også i voksen alder. Jeg har ikke tenkt så mye over det.
Men jeg må si, det verste med å være så tynn var at folk skulle løfte på meg hele tia, og nå kjenner jeg hvor deilig det er at det har blitt en slutt på det der.
For en som i utgangspunktet er skeptisk til klemming var det litt slitsomt at det kom rekende fremmedfolk i eninga som skulle løfte og bære og styre, som om man var en annen stokk.
Ja til tyngde, sier jeg.