Ferdigfeira!

Joda, jeg feiret søttenemai jeg, hørte på Stolzeberg, og gikk i "kø" opp til Skansen som Risten til sin egen irritasjon hele tiden sa. "Tog" skulle det jo være. Men det var jo litt "kø" for to stykker som er vant til å gå fort, fort, bestandig.
Jeg syntes det var fint. Og jeg fikk både is og vaffel og jus og når de andre dro for å drikke øl dro jeg på jobb, for jeg er litt sånn kjedelig av meg. Eller jeg vet ikke helt hva som slo inn, jeg følte vel at søttenemai var avsegstyrt på dette tidspunkt.

Som koftekledd er man jo på ingen måte usynlig. Jeg og Risten ble mye fotografert og det er helt greit når folk spør (eller jeg ble veldig akutt oppmerksom på hvor skjevt jeg hadde hengt på meg koftesjalet hver gang det skulle foreviges) men når de ikke spør og bare følger etter en og knipser når det er helt tydelig at man ikke vil bli tatt blide av, da er det ikke greit. Risten er veldig flink til å si ifra da. Jeg vil bare gjemme meg.

Dette var heller ikke greit men så uttafor alle grenser at jeg ble for perpleks til å reagare, mest litt lattermild:
På morgenen tar jeg t-banen inn fra Skarpnäck. (På perrongen i Skarpnäck leker vi alle "titta inte på samen"-leken.) Ved Björkhagen setter det seg en dame ved siden av meg. Jeg sitter nå der i kofta mi og stirrer ut av vinduet når jeg hører et KLI-KK rett i øret. Jeg snur meg og ser profilen til hun dama stirrende stivt rett framfor seg og også mobiltelefonen hennes er rettet mot meg og som lynraskt blir skjult igjen.
Jeg fortsetter å stirre på henne, hun fortsetter å stirre rett fram.
Makan.
Ape kan du være sjøl.

Men mange, både svensker og rogalendinger, kjente ikke igjen kofta som kofte. De trodde det var en norsk folkedrakt og det synes jeg er litt rart, men nå har det jo ikke sjøsamer i Sverige og kofta mi ser nok litt sånn der fremmed ut for en som er vant til sydiskofter eller karesuandovarianten. Rogalendingene kan jeg ikke svare for men kanskje man mente dette måtte være finnmarksbunaden. Jeg skjønner at en sånn der rak holbi kan være litt forvirrende når man er vant til pute/gardinvarianten.
Men! ETT mennseske kjente igjen kofta som noe veldig hjemlig noe, hun var nemlig fra Bugøynes og vi hadde felles kjente. Og hadde jeg ikke sprunget rundt i Sør-Varangerkofta i "køen" så hadde jo aldri hun kjent meg igjen og jeg hadde aldri fått den praten, så det var fint!

Her kommer et blinkskudd fra dagen:

Nei. jeg vet. Det er ikke engang skarpt. Som en venninne av meg sa: kunne du ikke få noen andre til å ta bilde av deg??? Og VELdig fint med det der gule du har gjømt deg bak!
Og joda, det finnes jo opptil flere bilder som andre har tatt, men...ja, de bildene har jo ikke jeg tilgang på.