Ghiron, jajjamenn.

Og her var vi jo for to år siden og. Ikke så store tydelige forandringer bortsett fra et par nye hull i bakken og et som har blitt større.
For mitt vedkommende er det liksom det med hullene som er spennende. Kiruna er på mange måter en større og eldre, eller gamlere egentlig, versjon av Kirkenes (alle steder her nord er versjoner av hverandre og iallefall alle gruvebyer, noe annet hadde kanskje vært litt rart). Men dette med hullene da, det er gruven som er greia, byen driver og raser litt sammen, for gruven graver seg inn under byen. Rett etter at vi var her for to år siden dukket det plutselig opp et nytt hull, helt uventet og ubehagelig overraskende vil jeg tro. De skal utvide gruva enda mer, men de trodde ikke overflaten skulle komme til å rase sammen som sånn den har gjor her og der riktig enda. Men de er jo klar over at det kommer til å bli utrygt, så de skal flytte byen. Et par kilometer. Eller, deler av byen, den delen der blant annet rådhuset er.
Da må det være bra mye malm igjen under byen tenker jeg, når det lønner seg og delvis flytte men i hovedsak stenge og bygge ny by. Det er ikke snakk om et par hytter, det er snakk om MANGE store hus.
Jeg forestiller meg at det må bli rart å vokse opp som nabo til en hel svær avstengt by, i en helt ny by vegg i vegg med den gamle. Da jeg var liten var det jeg var mest redd for at noe kjernefysikk skulle sprenge på andre siden. I Russland altså.
Jeg tenkte mye på de husker jeg, hvordan det ville bli hvis en atomkatastrofe skulle inntreffe, hvis vi alle plutselig måtte kaste oss i bilene og kjøre og kjøre og aldri komme tilbake, mens maten sto igjen på bordene og alle tingene våre skulle bli igjen uten oss. Og så var jeg veldig bekymret for hva som ville hende hvis myndighetene gikk ut med noe slags krisekommandoer og pappa bestemte seg for at vi skulle gjøre akkurat motsatt, noe han strengt tatt ville vært troende til.
Og så tenker jeg at å vokse opp ved siden av en sånn stengt by vil være littegrann på den måten, selv om man sikkert får mer enn et par minutters varsel og sikkert også hjelp av gruveselskapet til å flytte sin far.
Akkurat det med flyttingen forklarer nok hvorfor byen ser så gammel ut, det er ikke noe vits å pusse opp butikken hvis man uansett må flytte om et par års tid. Kiruna ser ut som Bjørnevatn gjorde når jeg var liten.
Men når det er sagt vil jeg si at jeg synes det tenderer mot usympatiskhet når en by ikke har en eneste ordentlig pub, men opptil fem fikse interiørbutikker.


Ellers har vi vært i Jukkasjærvi, de som har ishotellet, eller ICEHOTEL som de kaller det, for da får de liksom patent og enerett og førstemannsretten. Morten springer rundt og tar bilder, jeg er bærer. Vi holder hevd på tradisjonene, enhver kunstner som dokumenterer nordverdnen har hatt en same som bærer, sånn har det alltid vært. Avogtil må jeg ganne litt på været også. Antibygeganning.