-det er lyden av meg som flyr.
I dag da jeg var havnet i en flymaskin atter en gang, kom flypersonalet TO ganger og spurte oss tre som satt sammen om ingen av oss hadde lyst å flytte, det var ledige plasser lengre bak. Ingen andre spurte de, bare oss, og ikke hadde vi sloss eller noen ting. Siste gangen de kom og spurte hadde de på seg redningsvester og så bekymret ut.
Dama ved siden av meg korset seg stille.
Det verste jeg vet med å fly, er at jeg alltid må ha hjelp av fremmedfolk til å få tak i bagasjen min igjen, den sklir rund oppe i hattehyllene og er umulig å få tak i, jeg ha for korte armer til å nå noe annet en det som er på vei til å ramle ut av seg selv.
Det lukter godt i Kirkenes. Det lukter godt på Høybuktmoen og det lukter godt i Svartaksla, og det lukter...virkelighet. Bergen lukter ingenting.
Søndag!
Også i dag skal jeg blogge! Huhei som det går!
I morgen drar jeg til Kirkenes igjen. Så jeg må vel pakke på noe tidspunkt. Hvis ikke jeg og mannen heller ser en episode av House. House er stas. Men jeg skulle ønske han fantes i virkeligheten og jobbet med datarelaterte problemer.
I morgen skal jeg forsøke å hente macen, som jo er dekket av sånn applecare plan, som strengt tatt ikke dekker noen ting, men det er greit, den dekker litt mer enn ingenting og når maskinen nå engang er kjøpt i Texas....
da kan man ikke støtte seg til den norske forbrukerkjøpsloven. Men det forundrer meg at de forøker å selge den til norske forbrukere, ettersom den er kjempedyr og dekker mye mye mindre enn den norske forbrukerkjøpsloven. Nåja. Apple er vel ikke kjent for fremadstormende sevice. Og Bergen endra mindre, så Eplehuset i Bergen er jo spennende.
Men det er i morgen altså.
I dag har vi latet oss, og gått en tur, da så vi en stor torsk, som spiste noe på bunnen sånn at sporen kom opp over vannet, og etterpå så vi en bittebitteliten brennmanet, på størrelse med en appelsin kanskje, den var nesten søt, men man må ikke ta på den likevel. Nå var det langt ned da, så ingen fare. Men likevel. Man må ikke ta på dem.
Og så regnet det hele tiden så vi ble veldig våte, selv om vi hadde goretexklær, men mine er ganske gamle, så texen har begynt å gå ut av dem.
Mannen mente å observere at bergensere er vant til å bli våte, så det plager dem ikke.
Jeg er egentlig uenig. Jeg er vant til å være kald, men jeg liker likevel ikke å fryse. Jeg tar på meg mye klær når det er kaldt.
Jeg mener at det faktum at engelskmenn trekker i shorts mye fortere enn finnmarkinger understøtter mitt poeng.
Nå drikker jeg poløl. Dansk poløl med appelsinblomsthonning. Høres fælt ut, men er kjempefriskt!
Jeje!
I morgen drar jeg til Kirkenes igjen. Så jeg må vel pakke på noe tidspunkt. Hvis ikke jeg og mannen heller ser en episode av House. House er stas. Men jeg skulle ønske han fantes i virkeligheten og jobbet med datarelaterte problemer.
I morgen skal jeg forsøke å hente macen, som jo er dekket av sånn applecare plan, som strengt tatt ikke dekker noen ting, men det er greit, den dekker litt mer enn ingenting og når maskinen nå engang er kjøpt i Texas....
da kan man ikke støtte seg til den norske forbrukerkjøpsloven. Men det forundrer meg at de forøker å selge den til norske forbrukere, ettersom den er kjempedyr og dekker mye mye mindre enn den norske forbrukerkjøpsloven. Nåja. Apple er vel ikke kjent for fremadstormende sevice. Og Bergen endra mindre, så Eplehuset i Bergen er jo spennende.
Men det er i morgen altså.
I dag har vi latet oss, og gått en tur, da så vi en stor torsk, som spiste noe på bunnen sånn at sporen kom opp over vannet, og etterpå så vi en bittebitteliten brennmanet, på størrelse med en appelsin kanskje, den var nesten søt, men man må ikke ta på den likevel. Nå var det langt ned da, så ingen fare. Men likevel. Man må ikke ta på dem.
Og så regnet det hele tiden så vi ble veldig våte, selv om vi hadde goretexklær, men mine er ganske gamle, så texen har begynt å gå ut av dem.
Mannen mente å observere at bergensere er vant til å bli våte, så det plager dem ikke.
Jeg er egentlig uenig. Jeg er vant til å være kald, men jeg liker likevel ikke å fryse. Jeg tar på meg mye klær når det er kaldt.
Jeg mener at det faktum at engelskmenn trekker i shorts mye fortere enn finnmarkinger understøtter mitt poeng.
Nå drikker jeg poløl. Dansk poløl med appelsinblomsthonning. Høres fælt ut, men er kjempefriskt!
Jeje!
og jeg bare
Også i dag er det tomt her inne.
I hodet.
Og jeg bare savner macen litt. Den store frykten er at datamennene skal si at nei, her er det ikke noe galt, dette er den mast perfekte macen vi noengang har sett. Ikke noe i veien her. Og så tar jeg den med hjem og så kjører den på med feilmeldingene sine.
Og det er vel det som er mest sannsynlig også.
Nå skal jeg snart hjem til mamma og ødelegge datamaskinen inni tven hennes igjen. Og kanskje det trådløse nettverket hennes også, jeg får se hvordan formen er.
Og i går var jeg ute på byen en tur, det var deilig.
Og snart må jeg finne meg et verksted her i Bergen, det blir deilig. Men kanskje litt dyrt. Men nødvendelig. Det er både for trangt i leiligheten og i hodet å jobbe hjemmefra.
I dag er det lørdag, det også er deilig. Jeg elsker å høre på p2 på lørdager.
Og i år skal jeg ikke pendle mer, det blir iallefall deilig. Bare litt småpendling til nå, så blir det bofasthet.
I hodet.
Og jeg bare savner macen litt. Den store frykten er at datamennene skal si at nei, her er det ikke noe galt, dette er den mast perfekte macen vi noengang har sett. Ikke noe i veien her. Og så tar jeg den med hjem og så kjører den på med feilmeldingene sine.
Og det er vel det som er mest sannsynlig også.
Nå skal jeg snart hjem til mamma og ødelegge datamaskinen inni tven hennes igjen. Og kanskje det trådløse nettverket hennes også, jeg får se hvordan formen er.
Og i går var jeg ute på byen en tur, det var deilig.
Og snart må jeg finne meg et verksted her i Bergen, det blir deilig. Men kanskje litt dyrt. Men nødvendelig. Det er både for trangt i leiligheten og i hodet å jobbe hjemmefra.
I dag er det lørdag, det også er deilig. Jeg elsker å høre på p2 på lørdager.
Og i år skal jeg ikke pendle mer, det blir iallefall deilig. Bare litt småpendling til nå, så blir det bofasthet.
ikke det nei
Jeg drømte i natt om kongen, han holdt på å sykle meg ned, jeg hadde fruen fra havet sin gamle sykkel, og han var så hyggelig, og så viste det seg at vi bodde på samme ungdomsherberge, ungdomsherberget Rica Artic Hotell, så vi snakke litt sammens under frokosten, og jeg drakk cola og var høy og sprudlende på sukker, noe kongen fornøyd bemerket, og jeg tenkte, endelig har jeg noe å blogge om! Og så våknet jeg og var fornøyd i enda noen minutter før jeg innså at det var en drøm, og bare det, og jeg og kongen hadde nok ikke snakket om følelsen av lim på tennene når man drikker cola til frokost.
ikke det nei
Jeg drømte i natt om kongen, han holdt på å sykle meg ned, jeg hadde fruen fra havet sin gamle sykkel, og han var så hyggelig, og så viste det seg at vi bodde på samme ungdomsherberge, ungdomsherberget Rica Artic Hotell, så vi snakke litt sammens under frokosten, og jeg drakk cola og var høy og sprudlende på sukker, noe kongen fornøyd bemerket, og jeg tenkte, endelig har jeg noe å blogge om! Og så våknet jeg og var fornøyd i enda noen minutter før jeg innså at det var en drøm, og bare det, og jeg og kongen hadde nok ikke snakket om følelsen av lim på tennene når man drikker cola til frokost.
ikke ingenting
jeg kanskje må kjøpe mitt eget internett snart for her er det bare sorgen og ikke bloggbart nett.
det åttende datadrapet siden januar 2008
Jeg har egentlig glemt at man må jo blogge hver eneste dag.
I går leverte jeg altså inn macverket på reperasjon, og det har jeg jo prøvd på før, men denne gangen fikk jeg faktisk levert den fra meg til en litt irritert bergenser. Køen ble lengre og lengre mens jeg ramset opp alt som var galt, og han forsøkte å skrive ned det jeg sa/misforstå/oversette til bergensk.
Det passer litt dårlig å levere in macverket nå, men jeg har jo traktoren stående hjemme. Den godegamle fujitsuen min. Den er riktignok nærmere fem år, men om man bare gir den litt tid kommer den seg på internett, og mannen og den har vært godvenner mens jeg har vært i Kirkenes.
Så kommer jeg.
I dag gikk den i stykker. Den ville rett og slett ikke slås på.
Hver dag er en fest.
Så kom mannen hjem. Da ville den slå seg på så lett som bare det.
Hver dag en fest.
I går leverte jeg altså inn macverket på reperasjon, og det har jeg jo prøvd på før, men denne gangen fikk jeg faktisk levert den fra meg til en litt irritert bergenser. Køen ble lengre og lengre mens jeg ramset opp alt som var galt, og han forsøkte å skrive ned det jeg sa/misforstå/oversette til bergensk.
Det passer litt dårlig å levere in macverket nå, men jeg har jo traktoren stående hjemme. Den godegamle fujitsuen min. Den er riktignok nærmere fem år, men om man bare gir den litt tid kommer den seg på internett, og mannen og den har vært godvenner mens jeg har vært i Kirkenes.
Så kommer jeg.
I dag gikk den i stykker. Den ville rett og slett ikke slås på.
Hver dag er en fest.
Så kom mannen hjem. Da ville den slå seg på så lett som bare det.
Hver dag en fest.
Her går det unna
Jeg er blitt nesten like slapp i bloggingen som søstersen.
Siden sist har jeg kjørt fly, buss og båt, sett verdens lengste sildebord, vært i bryllupp uten at noen ble gift, levert in macverket til reperasjon, gått opp på fløyen, gått ned fra fløyen.
Og snart skal jeg kjøpe kasser på hjul til å ha under sengen, og så må jeg stemme til sametingsvalget, og det er et mareritt. Både fordi jeg ikke vet hvem av tullingene jeg skal stemme på, og dessuten var det nesten umulig å stemme til Sametingsvalget fra Bergen sist, men jeg har bestemt meg for å prøve en gang til for oppdragelsens skyld.
Og så har henderne mine plutselig hovnet opp til småtjukkebollahender, noe som unektelig er litt pussig.
Siden sist har jeg kjørt fly, buss og båt, sett verdens lengste sildebord, vært i bryllupp uten at noen ble gift, levert in macverket til reperasjon, gått opp på fløyen, gått ned fra fløyen.
Og snart skal jeg kjøpe kasser på hjul til å ha under sengen, og så må jeg stemme til sametingsvalget, og det er et mareritt. Både fordi jeg ikke vet hvem av tullingene jeg skal stemme på, og dessuten var det nesten umulig å stemme til Sametingsvalget fra Bergen sist, men jeg har bestemt meg for å prøve en gang til for oppdragelsens skyld.
Og så har henderne mine plutselig hovnet opp til småtjukkebollahender, noe som unektelig er litt pussig.
og forresten
Hva er egentlig greia med melketenner?
Jeg har vel som alle andre opprinnelig gått utfra et man skifter tenner så man ikke sliter ut tennene sine og har virksomme tenner hele livet. Men ærlig talt. Burde man ikke da ha skiftet sånn i tyveårsalderen?
De første årene spiser man jo bare melk og mos, man er så vidt kommet i gang med grovtyggingen, og så faller tennene ut. De kan jo langt fra være utslitte. Eller var opprinnelig forventet levealder tolv år?
Kan jeg aldri tenke meg. Hvorfor får man da tolvårsjeksler? Om man var ment å skulle dø av alderdom i tolvårsalderen fikk man jo ikke mye glede av dem. Det er som å få et fenalår av legen sin i det man får vite at man har en uke igjen å leve.
Her tror jeg det må ha skjedd en blunder et sted, rett og slett.
Jeg har vel som alle andre opprinnelig gått utfra et man skifter tenner så man ikke sliter ut tennene sine og har virksomme tenner hele livet. Men ærlig talt. Burde man ikke da ha skiftet sånn i tyveårsalderen?
De første årene spiser man jo bare melk og mos, man er så vidt kommet i gang med grovtyggingen, og så faller tennene ut. De kan jo langt fra være utslitte. Eller var opprinnelig forventet levealder tolv år?
Kan jeg aldri tenke meg. Hvorfor får man da tolvårsjeksler? Om man var ment å skulle dø av alderdom i tolvårsalderen fikk man jo ikke mye glede av dem. Det er som å få et fenalår av legen sin i det man får vite at man har en uke igjen å leve.
Her tror jeg det må ha skjedd en blunder et sted, rett og slett.
pjesvijhk
Nå har jeg vært en tur på Pasvikelva med pappa igjen.
Det er ikke så lett å fiske stapmett harr. Vi fikk det iallefall ikke til.
-men det er finest i verden å være på Pasvikelva, selv om jeg jo aldri venner meg til at andre siden er Russand og at det ikke er lov å være der, til tross for at det ser ut til at det fint skulle gå an å sitte i lyngen også på den siden, så er det ikke lov. Jeg synes det er vanskelig bare det å skulle manøvrere, vips så kanskje du har sneiet innom Russland og det må man jo slettes ikke. Pappa manøvrerer. Han har liksom sitt eget system, selv om jeg synes at leia hans er så ulogisk at jeg avogtil må snu meg i båten for å sjekke at han ikke har fått et illebefinnende (særlig når han plutselig kjører i ring for å se om den stokken kanskje var en død and) så fungerer det og vi kommer frem.
Men fisk var det ingen av oss som får.
legg merke til idiotkonstrusjon av nåtid og fortid, jeg er supersliten og trøtt, og enda burde jeg pakke, jeg skal jo til Bergen i morgen, og så jeg som skulle skrive om militært nærvær på hyttetrappa, det får bli i morgen
Det er ikke så lett å fiske stapmett harr. Vi fikk det iallefall ikke til.
-men det er finest i verden å være på Pasvikelva, selv om jeg jo aldri venner meg til at andre siden er Russand og at det ikke er lov å være der, til tross for at det ser ut til at det fint skulle gå an å sitte i lyngen også på den siden, så er det ikke lov. Jeg synes det er vanskelig bare det å skulle manøvrere, vips så kanskje du har sneiet innom Russland og det må man jo slettes ikke. Pappa manøvrerer. Han har liksom sitt eget system, selv om jeg synes at leia hans er så ulogisk at jeg avogtil må snu meg i båten for å sjekke at han ikke har fått et illebefinnende (særlig når han plutselig kjører i ring for å se om den stokken kanskje var en død and) så fungerer det og vi kommer frem.
Men fisk var det ingen av oss som får.
legg merke til idiotkonstrusjon av nåtid og fortid, jeg er supersliten og trøtt, og enda burde jeg pakke, jeg skal jo til Bergen i morgen, og så jeg som skulle skrive om militært nærvær på hyttetrappa, det får bli i morgen
sannheter kommer frem
Jeg har vært hos pappa i dag og feiret jebbursdag.
Det er et bilde av meg der, fra da jeg var bitteliten, som er tatt i barnehagen. Jeg har alltid syntes om det bildet, for jeg er kledt i grønt og ligger på en grønn pute, og den dag i dag er det jo grønt som gjelder og jeg er egentlig litt fargefundamentalist.
Jeg husker ikke nå hvorfor jeg kommenterte det bildet, eller, jo, jeg ville skifte tema, vi holdt på å havne inn i "hva for mange kjerringer kan gjøre med en arbeisplass"-diskusjonen,
så jeg sa vel at det var et fint bilde, og pekte på barenbildet, for det synes jeg, men pappa sa at nei det bildet hadde de klaget på, for jeg så jo åndssvak ut og den førstefødte kunne jo ikke se åndssvak ut.
Jøss.
Og de ville ikke betale for bildene, de ville slett ikka ha dem, men da hadde den omreisende barnehagefotografen troppet opp hjemme hos dem og vært rasende, så da måtte de ta til takke med åndssvakebildene likevel.
Jøss.
Det er et bilde av meg der, fra da jeg var bitteliten, som er tatt i barnehagen. Jeg har alltid syntes om det bildet, for jeg er kledt i grønt og ligger på en grønn pute, og den dag i dag er det jo grønt som gjelder og jeg er egentlig litt fargefundamentalist.
Jeg husker ikke nå hvorfor jeg kommenterte det bildet, eller, jo, jeg ville skifte tema, vi holdt på å havne inn i "hva for mange kjerringer kan gjøre med en arbeisplass"-diskusjonen,
så jeg sa vel at det var et fint bilde, og pekte på barenbildet, for det synes jeg, men pappa sa at nei det bildet hadde de klaget på, for jeg så jo åndssvak ut og den førstefødte kunne jo ikke se åndssvak ut.
Jøss.
Og de ville ikke betale for bildene, de ville slett ikka ha dem, men da hadde den omreisende barnehagefotografen troppet opp hjemme hos dem og vært rasende, så da måtte de ta til takke med åndssvakebildene likevel.
Jøss.
oi
Nå skulle jeg til å skrive et innlegg om lørdag i Kirkenes.
Litt om det å beregne når man skal gå ned, man må jo gå ned så man rekker butikkene som stenger to, men ikke så tidlig at man blir gående og slenge og vente på avisene som kommer med flyet. Hovedstatdsavisene altså. Lokalavisene kommer dagen før.
Og så skulle jeg til å begynne på en harang om hvordan det er umulig å finne noen å gå på puben med om kvelden på denne tiden, for alle er på hytta, men så innså jeg plutselig at jeg bedrev ren eksotisme.
Jeg er jo herfra. Jeg burde bedrive eksotisme når jeg er i Bergen.
Jeg har i sannhet dannet meg ut.
Uff.
Litt om det å beregne når man skal gå ned, man må jo gå ned så man rekker butikkene som stenger to, men ikke så tidlig at man blir gående og slenge og vente på avisene som kommer med flyet. Hovedstatdsavisene altså. Lokalavisene kommer dagen før.
Og så skulle jeg til å begynne på en harang om hvordan det er umulig å finne noen å gå på puben med om kvelden på denne tiden, for alle er på hytta, men så innså jeg plutselig at jeg bedrev ren eksotisme.
Jeg er jo herfra. Jeg burde bedrive eksotisme når jeg er i Bergen.
Jeg har i sannhet dannet meg ut.
Uff.
Tjuvaktige thaier
Nå som jeg har generalisert over en lav sko, et uttrykk som forøvrig er meg fullstendig uten logikk, lav sko, rusten spade, supermarkedstilbud, må jeg også fortelle om en observasjon av enkelte andres generaliseringer.
Jeg har jo tidligere fortalt om fruen fra havet, som er gammel og på hjem, og som jeg besøker innimellom. Hun er på avdelingen for de-som-er-så-friske-i-kroppen-at-det-er-helseskadelig-fordi-toppen-ikke-er-til-å-stole-på. Vi kan nesten kalle dem spesialdemente.
Det jobber folk av litt forskjellig nasjonalitet der, (og rang, i følge fruen, én er overbestyrerinne)
blant annet har det vært en veldig smilende thai der i sommer.
De spesialdemente liker henne ikke. Jeg visste det ikke, eller jeg har kanskje ikke fulgt så nøye med.
Men når hun samler inn kopper og sånn etter kaffen, tviholder alle på kopper og glass og roper Den er min! Du får den ikke!
Kanskje de ikke var helt ferdig med bunnskvetten, tenkte jeg, men så hørte jeg den ene av Venninderne si til den andre Ho e nu så tjuvaktig ho dær! hvorpå den andre venninden svarte
Ja du må pass ho som en hauk.
Hoho. Huff. Og hoho. Det er ikke noe problem når en norske eller russer står for ryddingen av bordene.
De kan ofte være ganske ramme, de søte damene, plutselig så renner det bannskap ut, (men de er jo finnmarkinger da,) mest til hverandre, kanskje helst de som er minst klare. En gang måtte jeg bryte opp noe som ville vært en slåsskamp om de hadde hatt litt mer fart i kroppene.
Sånn som det var, var det mer en slags tai-chi-brytekamp, men de er jo begrekkelige og har dårlig balanse, så det kunne likevel gått galt. Imidlertid var det helt ufarlig å bryte inn.
Det var to ganske lette damer som slåss, eller hun ene ropte vel mest neeei hjeeelp og forsøkte å holde balansen, mens hun andre sto for...slåssingen. Ikke slåssingen. Den meget bestemte føringen over høy dørterskel. Men selv ikke dytting går fort, så da ble det mer en brytekamp utav det.
Og så sovner de i stolene sine. Jeg lurer på hva de drømmer? Om drømmene er klarere en det våkne? Eller om det å være spesialsenil er som å være i en lang lang drøm full av stengte dører?
Kanskje de drømmer at de er yngre og alt er logisk og forståelig igjen.
Jeg har jo tidligere fortalt om fruen fra havet, som er gammel og på hjem, og som jeg besøker innimellom. Hun er på avdelingen for de-som-er-så-friske-i-kroppen-at-det-er-helseskadelig-fordi-toppen-ikke-er-til-å-stole-på. Vi kan nesten kalle dem spesialdemente.
Det jobber folk av litt forskjellig nasjonalitet der, (og rang, i følge fruen, én er overbestyrerinne)
blant annet har det vært en veldig smilende thai der i sommer.
De spesialdemente liker henne ikke. Jeg visste det ikke, eller jeg har kanskje ikke fulgt så nøye med.
Men når hun samler inn kopper og sånn etter kaffen, tviholder alle på kopper og glass og roper Den er min! Du får den ikke!
Kanskje de ikke var helt ferdig med bunnskvetten, tenkte jeg, men så hørte jeg den ene av Venninderne si til den andre Ho e nu så tjuvaktig ho dær! hvorpå den andre venninden svarte
Ja du må pass ho som en hauk.
Hoho. Huff. Og hoho. Det er ikke noe problem når en norske eller russer står for ryddingen av bordene.
De kan ofte være ganske ramme, de søte damene, plutselig så renner det bannskap ut, (men de er jo finnmarkinger da,) mest til hverandre, kanskje helst de som er minst klare. En gang måtte jeg bryte opp noe som ville vært en slåsskamp om de hadde hatt litt mer fart i kroppene.
Sånn som det var, var det mer en slags tai-chi-brytekamp, men de er jo begrekkelige og har dårlig balanse, så det kunne likevel gått galt. Imidlertid var det helt ufarlig å bryte inn.
Det var to ganske lette damer som slåss, eller hun ene ropte vel mest neeei hjeeelp og forsøkte å holde balansen, mens hun andre sto for...slåssingen. Ikke slåssingen. Den meget bestemte føringen over høy dørterskel. Men selv ikke dytting går fort, så da ble det mer en brytekamp utav det.
Og så sovner de i stolene sine. Jeg lurer på hva de drømmer? Om drømmene er klarere en det våkne? Eller om det å være spesialsenil er som å være i en lang lang drøm full av stengte dører?
Kanskje de drømmer at de er yngre og alt er logisk og forståelig igjen.
Hva har vi her? ........En flaske saft!
I dag hadde vi en gruppe fra Jæren.
De tuslet rundt på museet og pludret blidt i klynger.
I butikken selger vi flaskeskjulere, sånne russiske dukker av brannmenn og politimenn og sånn, til å gjemme vodkaflasken inni.
De var kjempepopulære. For man kan jo også ha en saftflaske inni, som de sa.
Enkelte av dem klarte ikke engang å uttale ordet vodka, og da snublet jeg også i akkurat det ordet hver gang jeg skulle si det.
De tuslet rundt på museet og pludret blidt i klynger.
I butikken selger vi flaskeskjulere, sånne russiske dukker av brannmenn og politimenn og sånn, til å gjemme vodkaflasken inni.
De var kjempepopulære. For man kan jo også ha en saftflaske inni, som de sa.
Enkelte av dem klarte ikke engang å uttale ordet vodka, og da snublet jeg også i akkurat det ordet hver gang jeg skulle si det.
Nesten ikke fisk.
Alle familier har et medlem som....ikke akkurat er en skuffelse, neida, som har mange fine kvaliteter, men som på noe vis har klart å ikke få utdelt sin del av det familien ellers har i rikt monn. Familien av håndtverkere som av en eller annen grunn har klart å produsere en evighetsstudent. Kunstnerfamilien med revisorbarnet. Kullet av premierte foreldre der den ene valpen har for store føtter og for lange ører, men du verden så sjarmerende.
Jeg kan ikke fiske.
Alle i min familie kan fiske, på begge sider. Bestefar var sjølaksefisker, og farmor kunne fiske gjedde på nylakkerte tånegler. Hav og vann og elv, en eller annen i familien har det som sitt spesiale. Søstra mi er likedan, mens jeg kan sitte med duppen etter båten mens de andre, de fisker ikke, de plukker.
Jeg begynner å bli vant til det nå. Jeg blir bittelitt overrasket på begynnelsen av hver tur, over at det er sånn fortsatt, men så er det greit.
I dag var det bare pappa og jeg som var på tur. Vi fisker med makk og dupp.
Pappa har ega makkholla bak huset, men jeg mistenker ham for å ha overbeskattet bestanden litt, for det var få sværinger der i dag. Sværinger er best, det er juks med sytråd, for de kan man ikke tre på kroken. Og jeg kan bare si det med en gang, jeg hater å grave makk. Det blir så sinnsykt mye mygg, og man kan ikke ha noe myggmiddel på seg, for fisken liker ikke myggspraysmaken, den vil bare ha økologiskorganisk veganermakk.
I dag var det også et gjeng irriterte humler nedi der, muligens fordi de vurderer å anlegge bo. Da blir det slutt på at jeg graver makk, det sier jeg bare.
Pappa fikk fisk, jeg fikk som vanlig ingenting. Det vil si, jeg fikk faktisk den minste fisken jeg noensinne har fått. Jeg visste ikke at de kom i så små størrelser. Pappa fikk også bare småtterier, men min var så liten at det faktisk var verre enn å ikke få noe som helst. Jeg mener, jeg fikk ikke engang ingenting. Jeg fikk en fisk som var på størrelse med lillefingeren min. Jeg fikk ikke overhodet ingen fisk, jeg klarer ikke det engang, jeg fikk nesten ikke fisk.
Også ved bekken vi fisket i var det idiotisk med mygg. (Men heldigvis ingen bjørn denne gangen.) Sånn er det jo, det er endel mygg heromkring. Egentlig skulle vi på tur i går, men så ble det plutselig 22 varmegrader, og det er ingen som hæres å dra på tur i sånt vær. Man må jo likevel ha fullt vintermundur for myggen, og da er det likegreit at det er normaltemperatur.
Det vil si, votter kan man jo ikke ha. Jeg har ikke prøvd, men jeg vil tro at det er noe herk å tre på makk med polvotter på. Så den går ut. Og man får sinnsykelig med myggstikk på hendene. Særlig akkurat når man trer på makken. Iallefall ser man all myggen som setter seg på hendene, og det er umulig å ikke klappe til dem. Noe som gjør uvillig makk+krok-operasjonen til en infernalsk opplevelse.
Så sto jeg der da, og lot duppen drive nedover bekken. Og fikk kjempenapp! Jedorias, det var iallefall mye større enn de tre pinnene som pappa hadde sveivet inn!
Og jeg inn med snøret, og klar til å hepse på land, da den selvsagt glapp. Selvsagt.
Jaja, på med ny makk og rett ut igjen, tenker man da.
Men der var ingen krok lengre.
Den hadde stukket av med hele bruket.
For i tillegg til å være dårlig å fiske, er jeg også familiens dårligste på knuter. (Jeg har mange andre kvaliteter.)
Det var likevel en kjempetur. Det å nesten ikke få fisk er helt greit. Det viktige er å dra på tur med pappa og å være i bår på Pasvikelva og undre seg over det der med at den ene siden er land og den andre Russland, og å gå og traske rundt inni skogen og det er så fint der i Harefoss, mens vi sier hæ og hæ og hæ til hverandre fordi ingen av oss klarer å høre hva den andre sier.
Og nå skal jeg spise de fem bittesmå fiskene til kvelds, de er ristet i mel og ligger i stekepanna og venter.
generaliseringer følger i fleng: svensker, nordens tyskere.
Det slår jeg fast hver sommer.
Som gjester er nordmenn verst, men ofte også best. Svensker er også verst, men sjelden best i gruppe. Rart det der. Norske grupper er supre, men herregud så vanskelige de kan være som individer. Svensker er akkurat omvendt.
I dag hadde vi en svensk gruppe, de kommer nå hvert år og det er jo fint, i dag kom de på plutselig varsel og skulle ha førti vafler, hvilket blir litt stress fordi vaffeljernet bare kan steke to av gangen, men man kommer jo alltids i mål med mindre telefonen også ringer og kortterminalen streiker.
Mens svenskene sto i kø og ventet på vafler, de fleste hadde vi fått stekt til de dukket opp, sto jeg i oppvasken.
"Vi måste ha fler brikkar!" kom gruppelederen inn på kjøkkenet til meg og sa. Det var altså tomt for serveringsbrett.
"Ja, æ driv å vaske dæm nu" sa jeg, alltid blid. Vaskemaskinen sto og freste til oss.
"Men dom andra i gruppen måste ju åxå få brikkar!"
insisterte hun.
Åja, er det fordi noen har behov for flere serveringsbrett at dere gjerne vil ha serveringsbrett. Jeg trodde det var fordi de tar seg så godt ut i stabel. Vent litt så skal jeg trylle.
Herrefred.
Æh, men jeg har jo møtt fine svensker og. En gang ble jeg tilogmed invitert over på ferie til noen som synes jeg var så flink å omvise. Individer.
Den verste gruppen jeg noen sinne har hatt, var en tysk gruppe med norsk leder.
Dem holdt jeg på å slenge på havet.
Den beste, tror jeg, var et gjeng med kanadiere.
I dag hadde jeg dessuten en liten norsk firemannsgruppe på omvisning, hvorav et stk individ sovnet.
De verste individene er fullemannen, parykkdamen, og han som døde.
Fullemannen er vel forresten kanskje også død, selv om han heldigvis og i motsetning til visse andre holdt seg unna museet i dødsøyeblikket. Parykdamen har jeg ikke sett i år, hun har vel fått så lavt blodsukker at hun har stivnet av.
Og reinen. Den også er ille. Den er kanskje den verste gruppen av dem alle, når jeg tenker meg om.
Som gjester er nordmenn verst, men ofte også best. Svensker er også verst, men sjelden best i gruppe. Rart det der. Norske grupper er supre, men herregud så vanskelige de kan være som individer. Svensker er akkurat omvendt.
I dag hadde vi en svensk gruppe, de kommer nå hvert år og det er jo fint, i dag kom de på plutselig varsel og skulle ha førti vafler, hvilket blir litt stress fordi vaffeljernet bare kan steke to av gangen, men man kommer jo alltids i mål med mindre telefonen også ringer og kortterminalen streiker.
Mens svenskene sto i kø og ventet på vafler, de fleste hadde vi fått stekt til de dukket opp, sto jeg i oppvasken.
"Vi måste ha fler brikkar!" kom gruppelederen inn på kjøkkenet til meg og sa. Det var altså tomt for serveringsbrett.
"Ja, æ driv å vaske dæm nu" sa jeg, alltid blid. Vaskemaskinen sto og freste til oss.
"Men dom andra i gruppen måste ju åxå få brikkar!"
insisterte hun.
Åja, er det fordi noen har behov for flere serveringsbrett at dere gjerne vil ha serveringsbrett. Jeg trodde det var fordi de tar seg så godt ut i stabel. Vent litt så skal jeg trylle.
Herrefred.
Æh, men jeg har jo møtt fine svensker og. En gang ble jeg tilogmed invitert over på ferie til noen som synes jeg var så flink å omvise. Individer.
Den verste gruppen jeg noen sinne har hatt, var en tysk gruppe med norsk leder.
Dem holdt jeg på å slenge på havet.
Den beste, tror jeg, var et gjeng med kanadiere.
I dag hadde jeg dessuten en liten norsk firemannsgruppe på omvisning, hvorav et stk individ sovnet.
De verste individene er fullemannen, parykkdamen, og han som døde.
Fullemannen er vel forresten kanskje også død, selv om han heldigvis og i motsetning til visse andre holdt seg unna museet i dødsøyeblikket. Parykdamen har jeg ikke sett i år, hun har vel fått så lavt blodsukker at hun har stivnet av.
Og reinen. Den også er ille. Den er kanskje den verste gruppen av dem alle, når jeg tenker meg om.
dementi
Jo, det hadde jeg helt glemt: et lite dementi til det som sto i Finmarken her om dagen. Jeg har aldri uttalt at vi ikke blir bergtatt, men værtatt, jeg sa BÆRtatt. B. B.
Borte i dagesvis, kan ikke si hvor du har vært. Hva har det med vær å gjøre?
Pengboka jeg kjøpte på russetorget viser seg å være en venstrehåndspengbok.
Det er skikkelig rart, jeg visste ikke at de fantes.
Men hver gang jeg åpner den, bretter den ut på en måte, er den opp-ned.
Veldig vanskelig å forklare, dere får ta mitt ord på det.
Borte i dagesvis, kan ikke si hvor du har vært. Hva har det med vær å gjøre?
Pengboka jeg kjøpte på russetorget viser seg å være en venstrehåndspengbok.
Det er skikkelig rart, jeg visste ikke at de fantes.
Men hver gang jeg åpner den, bretter den ut på en måte, er den opp-ned.
Veldig vanskelig å forklare, dere får ta mitt ord på det.
Lunsjpauseblogging, russetorg.
Jeg elsker russetorget.
Også når russetorget ikke er russetorg, men russegågate.
Jeg synes de har så utrolig mye fint. Det synes jeg tenk, enda jeg hater ordet "utrolig", nesten uavhengig av hvilken sammenheng det brukes i, det er så fantasiløst.
Men russetorget altså.
Før, da det var noe ganske nytt, dette med torgkoner og- gubber som kom over og solgte russerier her hos oss, syntes jeg alt russisk var kjempestygt, glorete kopper og knudrete krystall og uniformsluer og underlige, blasse farger. Alle jeg kjente syntes russeriene var stygge, eller i beste fall litt på siden av det som ble regnet som passabelt. Russere altså, de hadde ikke helt skjønt det. Russere var rare og utafor, syntes vi ungene.
Jeg hadde et ikke fullt SÅ enkelt forhold til det, for selv om torgvarene ikke alltid var noe å skjønne seg på, elsket jo bestefar russere.
Bestefar, som hadde tilbrakt krigen i som partisan trent av Den Røde Armé, og som fortsatt kom seg i mål på russisk, selv om alt han sa visstnok var fullstendig galt, men likevel, fullt forståelig for en velvillig torgrusser. Og velvillige var de, og alltid når det var russetorg sto bestefar nede på torget og lo. Om jeg en sjelden gang skulle finne noe jeg ville ha, prutet han det ned for meg, og så lo han når handelen var i boks, uansett hvordan det hadde gått med prutingen.
Skjønt det der med partisanvirksomhet var det jo ingen som kunne klare å le av, skjønte jeg mye senere.
Og alltid hadde han russisk vodka i skapet, men akkurat hvor han skaffet den, er jeg ikke absolutt hundre prosent sikker på, for innimellom var han visst ombord på trålerne og.
Og balalaikaer. Og annet. Ting som var gått i stykker på reisen hit, hadde han med seg hjem og reparerte, eller forsøkte å reparere, til neste gang russerne kom over.
Ofte var det russere hjemme hos ham. Avogtil hadde de med brød, surbrød, som bestefar skar skorpene av fordi de ikke "solgte brød i Russland som de gjør her", og det skjønte jeg ikke helt, men jeg syntes brødet var kjempefælt, surt og rart, men det syntes ikke bestefar. Jeg pleide å komme over å drikke te, og han lærte meg å si "jeg drikker te hos Bestefar" på russisk.
Jeg skjønte meg ikke helt på russerne, jeg skjønte ikke hva de sa og jeg syntes de luktet rart, men de var veldig viktige for bestefar, det er sikkert.
Russerne hadde det ikke så greit der borte i Russland, det var det iallefall liten tvil om, det hadde jeg sett selv. Bestefar ville gjerne hjelpe. Det må ha vært rart for ham å se landet som tidligere var det store håpet, som var på vei framover!, for en kommunist, være så fattig, eller i allefall, ha så fattige innbyggere.
Nå elsker jeg russetorget. Jeg kjøper kjempefine ting der, enda jeg ikke har noen plass og bo og derfor ingen steder å ha tekoppene og trebollene, men likevel handler jeg, og jeg pruter aldri, enda jeg vet man skal, og jeg savner bestefar skikkelig, skikkelig mye.
Også når russetorget ikke er russetorg, men russegågate.
Jeg synes de har så utrolig mye fint. Det synes jeg tenk, enda jeg hater ordet "utrolig", nesten uavhengig av hvilken sammenheng det brukes i, det er så fantasiløst.
Men russetorget altså.
Før, da det var noe ganske nytt, dette med torgkoner og- gubber som kom over og solgte russerier her hos oss, syntes jeg alt russisk var kjempestygt, glorete kopper og knudrete krystall og uniformsluer og underlige, blasse farger. Alle jeg kjente syntes russeriene var stygge, eller i beste fall litt på siden av det som ble regnet som passabelt. Russere altså, de hadde ikke helt skjønt det. Russere var rare og utafor, syntes vi ungene.
Jeg hadde et ikke fullt SÅ enkelt forhold til det, for selv om torgvarene ikke alltid var noe å skjønne seg på, elsket jo bestefar russere.
Bestefar, som hadde tilbrakt krigen i som partisan trent av Den Røde Armé, og som fortsatt kom seg i mål på russisk, selv om alt han sa visstnok var fullstendig galt, men likevel, fullt forståelig for en velvillig torgrusser. Og velvillige var de, og alltid når det var russetorg sto bestefar nede på torget og lo. Om jeg en sjelden gang skulle finne noe jeg ville ha, prutet han det ned for meg, og så lo han når handelen var i boks, uansett hvordan det hadde gått med prutingen.
Skjønt det der med partisanvirksomhet var det jo ingen som kunne klare å le av, skjønte jeg mye senere.
Og alltid hadde han russisk vodka i skapet, men akkurat hvor han skaffet den, er jeg ikke absolutt hundre prosent sikker på, for innimellom var han visst ombord på trålerne og.
Og balalaikaer. Og annet. Ting som var gått i stykker på reisen hit, hadde han med seg hjem og reparerte, eller forsøkte å reparere, til neste gang russerne kom over.
Ofte var det russere hjemme hos ham. Avogtil hadde de med brød, surbrød, som bestefar skar skorpene av fordi de ikke "solgte brød i Russland som de gjør her", og det skjønte jeg ikke helt, men jeg syntes brødet var kjempefælt, surt og rart, men det syntes ikke bestefar. Jeg pleide å komme over å drikke te, og han lærte meg å si "jeg drikker te hos Bestefar" på russisk.
Jeg skjønte meg ikke helt på russerne, jeg skjønte ikke hva de sa og jeg syntes de luktet rart, men de var veldig viktige for bestefar, det er sikkert.
Russerne hadde det ikke så greit der borte i Russland, det var det iallefall liten tvil om, det hadde jeg sett selv. Bestefar ville gjerne hjelpe. Det må ha vært rart for ham å se landet som tidligere var det store håpet, som var på vei framover!, for en kommunist, være så fattig, eller i allefall, ha så fattige innbyggere.
Nå elsker jeg russetorget. Jeg kjøper kjempefine ting der, enda jeg ikke har noen plass og bo og derfor ingen steder å ha tekoppene og trebollene, men likevel handler jeg, og jeg pruter aldri, enda jeg vet man skal, og jeg savner bestefar skikkelig, skikkelig mye.
Halling i klokketårnet
Nå har musikkllivet mitt vært enda rikere, jeg har både spilt i grotter og tårn.
Grotten var kald og våt og klangløs, og enda var vi alle fornøyde. Jeg hadde både boblebukse og nesnalabber og stillongs og votter og to ullskjerf, men vottene havnet på andre siden av bandet og var utenfor rekkevidde under konserten. Publikum delte på ulltepper.
De var nok kaldere enn meg, men jeg ble litt ulykkelig da jeg jo skulle på byen etterpå og plutselig innså at jeg skulle på byen i nesnalabber og ullstillongs. Jeg ble likevel sjekket opp av en fremmedkar. Mannen ble litt lei seg da, fordi han var blitt sjekket opp av samme kar og når jeg ble sjekket opp to sekunder senere var det liksom ikke så stas mer.
Og dagen etterpå, som er i dag, spilte jeg i kirketårnet, det skulle være sekkepipe, men så hadde jeg fløyta med meg og da ble det den for den har lettere for å finne mikrofonen.
Man blir litt skjelven når man skal spille for absolutt hele Kirkenes på et instrument man ikke egentlig har øvd på på en stund, men det hjelper selvsagt betraktelig å ikke se publikum.
Det var fint å stå der oppe i kirketårnet, spille litt selv og så høre litt på det andre som også skulle spille.
Luftig.
Grotten var kald og våt og klangløs, og enda var vi alle fornøyde. Jeg hadde både boblebukse og nesnalabber og stillongs og votter og to ullskjerf, men vottene havnet på andre siden av bandet og var utenfor rekkevidde under konserten. Publikum delte på ulltepper.
De var nok kaldere enn meg, men jeg ble litt ulykkelig da jeg jo skulle på byen etterpå og plutselig innså at jeg skulle på byen i nesnalabber og ullstillongs. Jeg ble likevel sjekket opp av en fremmedkar. Mannen ble litt lei seg da, fordi han var blitt sjekket opp av samme kar og når jeg ble sjekket opp to sekunder senere var det liksom ikke så stas mer.
Og dagen etterpå, som er i dag, spilte jeg i kirketårnet, det skulle være sekkepipe, men så hadde jeg fløyta med meg og da ble det den for den har lettere for å finne mikrofonen.
Man blir litt skjelven når man skal spille for absolutt hele Kirkenes på et instrument man ikke egentlig har øvd på på en stund, men det hjelper selvsagt betraktelig å ikke se publikum.
Det var fint å stå der oppe i kirketårnet, spille litt selv og så høre litt på det andre som også skulle spille.
Luftig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)