Hver gang jeg tar fram et mønster, tenker jeg: hva tenkte jeg?
Mønsterdelene er nemlig fulle av notater. Noen er mine, noen er Jeanette sine, noen er utførlige: Utøk 2 cm HER -> og HUSK 2 cm sømningsmonn på mot arm!
Andre er litt verre: 14 !!!!!!
Man burde sydd ei kofte i uka. Det er umulig å huske fra gang til gang hva man mener med 14 !!!!! og lignende. Eventuelt arbeidet litt med notatteknikken kanskje.
Dette kommer til å bli et veldokumentert prosjekt. Ettersom Solemia selv ikke så mye som strikker, vil jeg forsikre meg om at hun forsår hvor mye arbeid det ligger i å sy kofte. Neida. Men jeg tenkte det kunne være koselig å følge fremdriften. Få litt eiendomsforhold til det hele. Så hver gang det skjer noen nytt får hun bilde. Som i går, da jeg klippet. Det er jævlig skummelt å klippe. Det virket en stund som om Solebanet trodde klippefrykten kom fra en tanke om potensielt avklipte fingre, men det er jo det der at det er så definitivt. Du vet: klippe-klippe-klippe-klippe---å dæven. Jeg har jo glem holbien. Da får jeg vel bare...kaste alt da.
(det hadde jeg ikke. det gjorde jeg ikke)
(jeg hadde klipt ei kile feil vei men det fiksa jeg)
Jeg driver enda og syr inn sømlinjene for hånd. Men det blir jeg nok ferdig med i dag. Og da skal jeg begynne på ryggen og det er artig, for da får man se hvordan fargene bli sammen.
Og samene er jo sånt et fargerikt folkeslag (iflg min professor på Konstfack) så dette liker vi.
2 kommentarer:
Heia, heia! Så flink du er! Jeg gleder meg til å følge prosessen videre!
Ull er jo et takknemlig stoff å sy i (i alle fall sammenligna med chiffon, som jeg sydde en kjole av i desember ...!).
Lykke til!
Hilsen medsyerske
Ja, jeg har jo ei kofte i blå kundtstoffbrokade. Aldri mer.
Legg inn en kommentar