evnen til å vise glede

Da jeg som knapt ferdig på Konstfack fikk Iaspis-stipendet, ble jeg så glad da jeg leste mailen om tildelingen at the Stig trodde noen hadde dødd. Ikke fordi jeg hylte, men fordi jeg sa neineieneineineineinei med mitt intenseste tonefall.
Og det gjorde jeg fordi jeg av en eller annen grunn innbilte meg at det var en mulighet for at starten av mailen der de hadde gleden av å meddele meg, kunne slutte med å motsi starten. Jeg var ikke sikker før jeg hadde lest mailen to ganger og dessuten sjekka med nettsidene til Iaspis.
Jeg og the Stig ble enige om at man ikke behøvde å skremme livet av andre på den måten flere ganger.

I går fikk jeg et annet stipend. Hurra.
Det var mens jeg snakka med mamma på telefonen. Og det var et stipend jeg trodde de hadde tildelt for lenge siden, jeg regna med avslag. Jeg vet ikke om noen andre enn kunstnere og forskere som har "sikkert avslag" på samme måte i ryggradsrefleksen. Så jeg lå der på sofaen og snakka med mamma og knipsa med tærne og halveis fraværende åpna jeg mailen som sikkert var det der avslaget, tro hvem som fikk det, jeg og mamma snakka om luhkkaen til tante som ikke ble grå men blå, og så var det ikke avslag.
Mamma trodde jeg hadde fått rotter i huset.
Ikke fordi jeg hylte, jeg hyler ikke, kan ikke tenke meg at det er bra for halsen, men fordi jeg sa VENT til henne på en måte som...ja, som man sannsynligvis gjør når man har sett en rotte. Litt vanskelig å sette seg inn i hvordan mamma tenker til enhver tid.
Iallefall tolket hun ikke utbruddet som et gledesutbrudd.
Jeg er ikke så bra på gledesutbrudd, ser det ut til.


Men så spratt jeg cavaen. I henhold til kotymen.