arbeidsliv

En gang i tiden hadde jeg en kjempeforferdelig grusom jobb med kjempeforferdelig grusomt arbeidsmiljø og en kjempeforferdelig neverending grusom prosess i forbindelse med dette, og kjempeforferdelig grusomt kjedelige arbeidsoppgaver i alt annet enn sikkert arbeidsmiljø.
(Jeg fjerna stifter fra mugne papirer i et rom uten ventilasjon.)
Da tenkte jeg mye på hvor fint det måtte være å være pensjonist. Bruke dagen for å dra og kjøpe blomster på hagesentret og sånn.
Det falt meg ikke inn at det gikk an å ha en jobb man hadde lyst å gå på. Jeg har jo vanligvis god forestillingsevne men når alt blir så overveldende og intenst ser man vel ikke at det finnes muligheter for en kombinasjon av livslyst og arbeidstager. Når jeg kom innen synsvidde av arbeidsstedet mitt måtte jeg stoppe for å ikke kaste opp. Helt sant.
Nå har jeg en jobb som jeg vil ha, ikke problemfri, men bra, min, og fin, og jeg gleder meg til jeg blir pensjonist for da kan jeg jobbe mer. Jeg kan ikke se for meg at jeg noen gang skal slutte å jobbe. Hva skal jeg gjøre da?

Ikke at det er så gøy å være kunstner. Det er vanskelig! Det passer ikke inn i hvordan resten av samfunnet er organisert på noen måte, ikke vet jeg om jeg kommer til å bruke to sekunder eller to måneder på et verk, ikke er det mulig å drive med åtte timers arbeidsdager, og vi vet jo alle hvordan Luther har det med den saken, ikke skjønner folk at man skal ha penger for det man gjør og man må betale leie for sine egne arbeidslokaler.
Og man vet aldri om man får til. Får jeg til nå? Blir det bra? Utstilling om en måned, får jeg til til den? Utstilling om ett år, får jeg til til den? Aner ikke! Hvordan skal jeg vite det?
Men det er nå likevel sånn jeg vil ha det. Og ikke bare fordi det er bedre enn kjempeforferdelig grusomt men fordi det er dette jeg... kan. Eller kan. 
Jeg aner egentlig ikke hva det er jeg holder på med men det er kanskje det som gjør at jeg vil fortsette.
Og dessuten kan jeg dra å handle blomster på hagesentet når jeg vil.