Sånn som vi (de) er.

Søstra mi, faren min og jeg- vi er ganske like, og så er vi ganske ulike.
Vi er vel alle ganske distré, det vil si, de to er i en egen verden mens jeg kjemper hardt for at regnskapsførergenene jeg og min søster også innehar, skal vinne. De to andre har aldri ført noen som helst slags kamp.
Faren min er en sånn fyr som henger store lapper overalt når det er noe han må huske. For eksempel overalt på hytta, i ett tilfelle. ("HUSK! hente hild på flYplassn!") Så kommer han inn fra hytta, for han skal jo hente tante Hild som kommer på besøk fra USA, men så tenker han, hvorfor i all verden kom jeg inn når det er så fantastisk vær? og så drar han på den andre hytta. Og på flyplassen står tante Hild forvirret og nylig ankommet fra Junaiten. Ok, kanskje ikke så forvirret. Hun kjenner sin bror.

Søstra mi var en sånn som satt molefunken i garderoben i barnehagen når man hentet henne, i pysjamas. Fordi min far var overbevist om at det var en joggedress. Min allerede motebevisste søster var helt klar over at det var det ikke. Da hadde hun brukt hele morgenen på å forsøke å unngå katastrofen, men ikke innehatt riktig argumentasjonsteknikk, og tilbrakt hele barnehagedagen mutt, selvbevisst, og betuttet, i pysjamas.
Nå er hun en sånn som skal ta på seg rollen som reiseleder når familien snart reiser til Stokkeholmen for åpning&festivitas, men som bestiller billetter som gjør at det ikke er noen som kommer til å rekke åpningen. Dette etter å ha fått alle tidspunkt på mail, to ganger. Den katastrofen er heldigvis avverget, for jeg er en sånn som kontrollsjekker det delegerte arbeidet.
(Jeg er også en sånn som er overbevisst om at selvangivelsen skal leveres 35. mai. Men jeg er også en sånn som selvsagt leverer to uker før fristen, så det gjør ikke så mye.)

Snart skal vi være sånn som vi alle er, i et land der ingen helt forstår hva vi sier, mens jeg er kjempetravel med utstilling, og det delegerte arbeidet må utføres uten kontrollsjekk. Men det går nok bra. Vi klarte jo å lure oss inn i USA en gang, da enkelte hadde glemt Viktige Papirer på kjøkkenborden hjemme, og enkelte hadde klart å bestille flybillett hjem en måned etter oss andre.

Vel. Enkelte gleder seg, og det tror jeg enkelte andre også gjør.