Jeg jobber gratis men forsøker å lure inn en skriftlig protest.

Jeg har vært og kjøpt mer bobleplast. Så nå når jeg opp til skrivemaskinen igjen.
(Altså, en kompis av meg har tatt meg med for å kjøpe bobleplast, tau, pinner og strammebånd. Han har bil. En annen kompis har bært pinner inn på atelieret mitt for de var så mange og tunge. En tredje kommer og hjelper meg når jeg står fast i syinga. En fjerde passer på at jeg får i meg øl og får ut diverse klagesanger. Disse kompisene altså. Jeg er velsignet. Virkelig.)

I dag skal jeg nemlig skrive, svare på noen spørsmål til et bokprosjekt jeg skal være med på. Jeg er litt i tvil om kvaliteten til hele bokprosjektet, og jeg får jo selvsagt ikke betalt, ettersom jeg er kunstner. Svaret når man spør etter betaling er alltid at man får jo vist seg fram. Ja, men det får da vitterligen forlaget også. Og de får betalt for det. (Og jobber neppe på himmelspretten.)
Men det er vanskelig å si nei.
Bokprosjektet handler om samiske kunstnere. Et av spørsmålene jeg skal svare på er (u)passende nok om jeg har en ekstrajobb for å finansiere arbeidet mitt som kunstner. Her forsøker jeg å svare utførlig og finurlig på hva jeg føler om å være med på enda et prosjekt der andre får betalt for at jeg har laget kunst. Med en ekstrajobb finansierer jeg jo ikke bare mitt eget arbeid som kunstner, men også lønnen til diverse administratorer, eller som i dette tilfellet, forlagsarbeidere. Hadde ikke jeg laget kunst hadde jo ikke de hatt noe bokprosjekt.
Jah. Det er vel en viss sjanse for at hele svaret redigeres bort. Jeg forsøker å tenke som en motstandsmannsredaktør under krigen. Under radaren, men tydelig nok. Hittils er jeg nok godt og vel inne i radarfeltet.

Min far mener at man bør boikotte sånt arbeid. Problemet er bare at kunstnerne er et gjeng streikebrytere. Vi er så mange, og det er så mange som ikke får det til å gå rundt men som er flinke nok. Det å lykkes har like mye med flaks og rett-tid-rett-sted som talent å gjøre. Sier jeg nei, er det alltid noen andre som føler seg tvunget til å si ja. Underskogen av kunstnere er enorm. Og betalingsviljen er tilsvarende minimal, ettersom det har blitt en sedvane å ikke betale. Hvilket jeg jo synes er litt umoralsk.
Så det beste jeg får til denne gangen er å jobbe litt med motstandsmannsteknikken min. Hittils går det altså ikke så bra. Men jeg jobber med saken. (Gratis. Eller vent, vi har jo stipendet mitt.)



Jeg må bare skyte inn her på slutten at jeg ikke er motstander av ideelt arbeid. Men da skal prosjektlederen også jobbe gratis. Og rørleggeren.  Da er det greit, jobber rørleggeren gratis kan også jeg det.