Jeg lever jo på ingen måte av duodji, men det har hendt at jeg har solgt bånd. Første gangen hørte jeg litt rundt med andre hva jeg skulle ta. Det tar meg ca 40 arbeidstimer å få ferdig et par, med montering, om ikke mønsteret er for komplisert, og om det finnes nedtegnet. Jeg tror ikke jeg er verken raskere eller langsommere enn de fleste andre. Jeg er ikke faglært, men jeg er flink.
"Begynn med 5000" sa min kompis Sjefsveversken. "Så kan du ta 4500." Men hun vever penere enn meg så jeg syntes ikke riktig jeg kunne ta så mye.
Men. 5000 kroner gir en timespris på 125 kroner. Det er faktisk ingen ågerpris. Så selv om jeg ikke turte å ta den prisen vet jeg at jeg burde ha gjort det. Den gangen var det tross alt en statlig institusjon som kjøpte av meg. Jeg syntes bare 5000 kroner hørtes litt mye ut for et par tøyremser.
Men hvem skal lære folk hva ting er verdt om ikke jeg som produserer gjør det?
Og siden har jeg fulgt med på prisene på skalleband på samiske sider, særlig på facebook.
Og jeg får ofte så lyst å kommenter HVORFOR ER DE SÅ BILLIGE? med store bokstaver og alt.
800 kroner. 1400. 1200. En tusenlapp.
Nå er det riktignok en del variabler, som lengde, mønster, monteringsmåter osv, men 1400? En tusenlapp? Jeg vil gråte.
Og jeg tror at det er så billig fordi det er et damehandtverk vi snakker om.
Mennene, som styrer med sin garraduodji (hard-duodji) tar fort 5000 kroner for en kopp. Nå har jeg jo tilbragt mine timer på et treverksted og vet at jada det tar tid, men mange av de koppene har det tatt akkurat like lang tid å lage som et par bånd.De er bare mer verdt. Av en eller annen grunn.
Mennene signerer ofte sine verk. (For nå er det ve lverk vi snakker om?) De er knivsmeder og duojar. Vi damer gjør oftest ikke det. Vi vever liksom på fritiden. (selv om mennene som er knivsmeder og duojar er lastebilsjåfører og lærere, de og). Noen har sagt til min spørsmålsstilling rundt dette med signeringen at, jo, men vi kjenner igjen handtverket. Vi ser hvem som har vevd det båndet om det er en dyktig veverske.
Og det er overholdet ikke det det handler om. Det handler om hvordan man forholder seg til handtverket sitt. Om man ser på seg selv som en utøver, eller en automat.
Det er sikkert mange grunner til at det blir sånn.
Kniver, nålehus, nahppier og guksier kan fort komme opp i en 10.000-25.000-40.000. Bånd er bånd og blir aldri medlem av den der overdekorerte klubben. Man kan bruke førti timer, eller femti, men det er vanskelig å bruke 200 timer på å veve et par bånd. Da vever man kjeeeeempesakte. Dere skjønner hva jeg mener.
Og bånd og tekstiler er fortsatt en del av det hverdagslige, sånt som vi bruker, mens ingen ville brukt en kniv til 25000 ute på sauesanking.
Så der ligger det vel også noe.
Men først og fremt er det sånn fordi vi ikke gjør noe med det selv, og sier, Joda, veve til dattera di, det kan jeg godt. Det blir 5000 kroner. Når må du ha dem?
2 kommentarer:
hah, timelønn? Det kan du glemme på en del jobber...jeg kjenner problemstillingen godt fra eget yrke. Noen jobber taper jeg på, andre tjener jeg på. Kunsten er bare å balansere det.
Men noe av poenget er jo at det er så stor forskjell på den duodjien som menn gjør og den som kvinner gjør. Menn har ingen problemer med både kreve og få en timelønn over sytten kroner.
Legg inn en kommentar