Arbeidets gang og dokumentasjon. Og frustrasjon over dokumentasjon. Og arbeidets gang.

I dag sorterer jeg bilder. Når man jobber sånn som jeg gjør, med improvisasjoner, der verkene henger sammen av spenning og tyngdekraft og eksisterer mest der og da, blir dokumentasjonen av arbeidene nesten viktigere enn arbeidet i seg selv. Nesten. For jeg er jo ikke fotograf, det er jo ikke dét jeg holder på med.

Og når jeg nå sorterer og ser igjennom bildene mine fra nyåret og fram til i dag, blir det åpenbart for meg at jeg ikke er fotograf. Jeg har ikke tatt et eneste skarpt bilde siden jul. Eller nå overdriver jeg, jeg har tatt kanskje tre bilder der objektet er skarpt.

fanes i salte hælvette da!!

Og da blir jeg jo såklart litt frustrert.
Jeg har jo fått nytt kamera. Som jeg åpenbart ikke er helt venn med. Og så har jeg kjøpt stativ. Som jeg åpenbart ikke gidder bruke. Og det er jo en oppskrift på suksess.
Nå er jo disse bildene mest egendokumentasjon. Det er for mye saker i bakgrunnen på atelieret mitt, sånt som øyet ikke ser men som kameraet synes er kjempeinteressant, til å bruke det som pressebilder. Men egendokumentasjon kan være nyttig å ha, det og.
Jeg ser for eksempel at mange ting blir dårligere og dårligere. Mange ting var veldig bra første gang jeg lagde dem, da de bare plutselig kom til å bli som de ble. Og så må jeg kanskje flytte dem, eller har en ide, og så forsøker jeg å stable dem opp på nytt, og så fungerer det ikke. Stabling har sin egen logikk, og når jeg restabler noe destablet blir jeg for fokusert på den logikken. Den blir ikke intuitiv lengre. Og så er det kanskje fine deler jeg gjerne vil ha med eller fremhevet, og da er løpet kjørt. Uten at jeg skjønner det der og da.

Protoverk. Her har det faktum at jeg samler biter som har samme karakteristika (konstruksjonsspor) på samme sted endt opp som noe interessant.

Så jeg fortsetter å samle biter på samme sted, når nå disse bitene dukker opp mens jeg jobber på andre ting.

Men av en eller annen grunn stoler jeg ikke på dette verket. Jeg tror at dette er et protoverk. Jeg vet ikke hvorfor, i ettertid synes jeg det var ganske bra på dette stadiet.

 Så jeg prøver å henge det opp i lufta.

Men ender opp med å stable det opp på gulvet igjen. Samler ALLE de fine bitene med spor av konstruksjoner, og stabler dem opp på en plate sånn at verket skal være flyttbart. Og så passer jeg litt på fargesammensetning og at de fine delene ikke havner underst.

Og avslutter med dette blinkskuddet.
Og med å forkaste verket.





Alt dette gjør meg jo såklart nervøs, for jeg vet jo at jeg må jo restable alt som er destablet hver gang jeg stiller ut.
Det er da det er bra å ha dokumentasjonsfoto.
Hvis man bare klarer å skimte gjennom disen hva som skal plasseres hvor.