Nå står alt som skal til Liljevalchs ferdigpakket, og jeg venter bare på transportørene.
Jeg håper de kommer snart for jeg får helt angst av å se på lasset. Det er da så altfor stort.
Som er litt Hæ? Altså, det er jo utstillingen min. For stor?
Jeg tror dette er en rest av flytteangsten min. Den som er et resultat av for mye flytting og for mye bæring på de samme tingene inn og ut av residenser. Og muligens noe nomadisk DNA-slagg. For mye saker= angst. Mer enn en post-it-lapp=for mye saker.
Det er helt umulig for meg å se på noe som skal transporteres uten å få mageknip over at det er for mye. Over at jeg eier for mye. Og over at jeg og disse sakene eksisterer i samme univers. Samtidig er det helt umulig for meg å gå forbi saker som kanskje kan brukes til noe, uten å ta det med meg.
Dette er, som alle skjønner, en smertelig kombinasjon.
SMER TE LIG.
Særlig siden jobben min jo egentlig består av å samle på ting, som jeg siden pakker ned og sender, etter å ha snakket litt med dem her på atelieret.
Jeg tror at folk tror at jeg er et dårlig menneske når de ser alle tingene mine. Her har vi en som ikke lar seg tilsnakke av Luther, nei! Og "folk" er jo de som jobber i transportbyråene. Jeg tror altså at de som jobber med dette daglig synes at jeg har moralske brister siden jeg gir dem jobb.
Hahaha. Hah. Men sånn står det til.
Åååh, kom nå bare og hent det jævla lasset da så jeg får litt sjelefred.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar