Søttenemainostalgien

Dette er min femte strake utenlandssøttenemai, året før der var jeg syk, og året før der feira jeg, det må ha vært i Bergen, året før der var jeg i Helsinki. Så på de siste åtte årene har jeg feira én nasjonaldag med de andre innfødte nasjonalistene.
I år våkna jeg og var litt betuttet over å ikke få være med på bunadsskjortestryk&vask-hysteriet. Og jeg har jo ikke engang bunadsskjorte. Og et litt anstrengt forhold til søttenemai. Jeg føler meg aldri så lite norsk som på søttenemaidagen. Du vet, Norge står opp, NRK rapporterer fra feiringene, det er bunader og is og grunnlov og blomstrende trær og kulturarv og folkedans og en hel masse saker en finnmarking ikke kjenner seg helt igjen i der man trasker etter brøyteplogen i toget.

Men i år hadde jeg så lyst å være med. Det er jo litt koselig når alle gjøre det samme, selv om "det samme" er basert på noe litt fremmed og eksotisk for nordinger.

I fjor gikk jeg til Skansen med de andre nordmennen, det var koselig, men i år orka jeg ikke. Det er litt rart å feire dagen i utlandet, synes jeg, selv om det jo er da man savner den. Det er vel kanskje særlig fordi utlandet er Sverige. De liker jo å misforstå hangen til å gå i tog og vifte med flagg.
Jeg kan ikke huske at jeg hadde noen kvaler i Helsinki, da både gikk vi i tog med de andre nordmennene og ordna Norway Day Party for de andre utvekslingsstudentene. Vi serverte taco og hadde bunader og flaggservietter og flagg og flagglys. Det siste var det en av italienerne som ikke helt tok. "But why do you have Pepsi candles?"
Haha.

I år har jeg verken pepsilys eller flagg eller tog.
Jeg har hjemlengsel. Til søttenemai. Og det er egentlig litt rart at det skulle være noe å lengte til, for jeg spilte jo tuba i alle de år og forbinder ikke egentlig dagen med noe annet en tungmetall som bare blir tyngre og tyngre mens sneen laver ned. Men det er liksom glemt.
Jeg kjenner at jeg sitter her og har lyst på.....bunad.

Herregud. Nei nå er det på tide å komme seg hjem.