Noe av det som har blitt borte, men som er der enda.

I går hadde mannen til min bestyrtelse kjøpt, KJØPT, fisk, til middag. Jeg er enda, etter så mange år, litt fremmed for å gå å kjøpe fisk uten å føle at jeg er uforsvarlig dekadent. Det hjalp litt at det var en fisk jeg ikke tror vi har selv, jeg strevde i hele går for å huske hva den het. Brul? Bryl? Lur? Det irriterte meg at det riktige navnet ikke dukket opp, jeg visste jo egentlig godt hva den het, jeg har tilogmed sett den bli fisket, på en øy jeg heller ikke klarte å komme på navnet på, da trodde jeg det var en slags gulltorsk.
Lyr. Vi hadde lyr til middag. Kjøpt i butikken, til min milde beskjemmelse.

Men hvem skulle fisket fisk til fryseren? Jeg er en dårlig fisker, bestefar er død for mange år siden, ingen i min familie ligger på fiske hele sommeren lengre.
Altså hadde vi kjøpefisk til middag. Verden alstå, som den har blitt.

Det hender jeg skriver litt om bestefar, sjølaksefisker og partisan, og litt om farmor, mormor har jeg kanskje så vidt nevnt, hun døde da jeg var to og det er ikke mye jeg husker, men vi hadde jo en til, som jeg aldri nevner, og hvorfor da egentlig? Og det er Torgunn. Eller var, for nå er hun som alle mine andre gamle døde, men lenge levde hun jo, og var der en bestemor ville vært.
Torgunn var venninnen til bestefar, hun bodde i et hus borte i svingen, og hun hadde rabarbra og et rart tre med erter på i hagen. Hun sa at om høsten slapp treet ertebelgene og da smalt det så hun hoppet i stolen, men jeg hørte det aldri. Først i voksen alder har det slått meg at Torgunn jo var fra nordsia, og kanskje litt mer på den nordnorske fortellertradisjonen enn jeg har vært klar over.

Hun hadde også sånn bombehale oversatt til blomsterpotte, i hagen, det var så vanlig før men nå har jeg ikke sett det på en stund.
Og så hadde hun bare en lunge. (Ikke i hagen) Jeg vet ikke helt hva som hadde skjedd med den andre, men hun hadde nå bare en igjen da, og så hadde hun astma, og var nok sikkert ganske skrøpelig, men når jeg var liten var jo alle gamle skrøpelige og gikk med små små skritt (bortsett fra bestefar, som var verdens sterkeste og som kunne knekke en pinne rett i to) så det med lungen var noe jeg fikk med meg, men ikke helt skjønte.
En gang, og det er en historie mamma elsker å fortelle, ba jeg Torgunn hente et eller annet «når hun først var på bena» og det gjør man visst ikke, ikke når folk bare har en lunge og astma i den andre.

Kanskje jeg ba henne hente sugerørskjea? Hun hadde en sånn rosa plastskje, og det er den fargen jeg ser for meg når noen sier sukkertøyrød, og den var både en skje, men også et sugerør. Jeg og søskenbarnet mitt elsket den. Den var det fineste vi visste.

Torgunn hadde ingen egne barn eller barnebarn, men hun hadde jo oss.
Vi var der mye, og hun passet oss ofte.
Jeg husker en gang jeg skulle bade hos henne, hun var så redd for at jeg skulle drukne. Så hun hadde bare bittelitt vann i bunnen av badekaret. Selv om jeg lå helt flatt på bunnen av karet var det mer enn halvparten av meg som stakk opp, og det var fryktelig kaldt på den halvparten, så jeg måtte snu meg rundt hele tiden for å få varmen i den delen som hadde vært i friluft.
Selv var hun adoptert. Det visste jeg fordi det hang et bilde av henne da hun var liten, og familien hennes, på veggen ved vinduet som vendte ned mot byen. Jeg syntes hun lignet sånn på moren sin, ikke den Torgunn som var på bildet, men den Torgunn som sto ved siden av meg, lignet på damen på bildet. «Det e jo adoptivmor mi» sa Torgunn, og jeg spurte hvorfor de lignet sånn på hverandre da? «Man blir jo å ligne på dæm man bor ilammi».
Det hang et annet bilde av Torgunn i stua også, da hun var ung. Men jeg klarte aldri å se at det kunne være samme person, enda jeg sto i sofaen og så på det bildet mange, mange ganger.

På hylla ved veggen ut mot hagen, sto det to sånne fugler som skiftet farge med været, og et glass som det sto «fjærasteiner» på. Jeg spurte henne en gang hvorfor hun hadde et glass med fjærasteiner i på hylla, jeg hadde akkurat lært å lese løkkeskrift og oppdaget stadig nye ting rundt meg.
Det var sukkertøy, sa hun. Hun hadde ikke oppdaget det før hun slapp et i suppa. Jeg syntes det var litt rart at noen skulle ha sukkertøy i suppa, nå synes jeg ikke det er så pussig, det hadde vært rarere om noen skulle hatt småstein i suppa, men logikken min strakk seg bare til et visst punkt den gangen. (og den nordnorske fortellertradisjonen hadde jeg ikke helt gjennomskuet.)
Suppe var forresten noe alle gamle drev mye med, frukt- og havresupper til dessert nesten alltid.
(Åh, jeg savner dem, alle de gamle.)

Torgunn fikk slag, et år rett før jul. Hun lå på sykhuset og kunne ikke kommunisere. Ikke ville hun spise heller, og ingen hadde ordentlig tid til å sitte å mate en gammel slagpasient som ikke ville ha mat. Bare bestefar hadde tid.
Det var samme året som foreldrene mine gikk fra hverandre, og jeg husker at jeg fortalte Torgunn det, på sykehuset, og jeg husker så godt hvor pluteslig bekymret hun da så ut, der nede i sengen.

Jeg husker faktisk ikke om jeg var flink å være med å besøke henne, og jeg husker ikke hvor lang tid det gikk før hun døde, men jeg husker at det sto Torgunn Kristola Iversen i dødsanonsen, og dette ukjente etternavnet, Kristola, forvirret meg, men det var jo mye kvener på nordsiden.
Dagen etter sto dødsannonsen en gang til, men nå Torgunn Kristofa Iversen, som rett var.
Jeg tror nok Torgunn ville vært ganske fornøyd med at jeg gikk rundt og var sånn der i halvtvil om dette «Kristola», hadde hun vært i live ville hun iallefall ikke vært den første til å rette opp i det, det er nå sikkert og visst.