Jeg er ferdig med julegavene. Det er deilig. Og tidlig. Problemet nå er at alle spør hva jeg ønsker meg. Og jeg ønsker meg jo ingenting, for jeg har jo alt. (Kanskje en liten blokkhøvel ikke hadde vært så dumt forresten.) Jeg har altså gitt det svaret alle andre har gitt meg, jeg kjenner ingen som ønsker seg noe, vi har jo alt alle.
Da jeg var liten derimot. Håh.
Da satt jeg og søsteren min med lekekataloger og bladde og satt kryss og ønsket oss ting og forestilte oss livet med akkurat den leken. Den rosa tingen med glitter på, det keyboardet, den dukken. Adventstiden var ulidelig lang.
Begge hadde vi enorme mengder leker. Jeg hadde særlig mange bamser, (eller kosedyr, men på grunn av min nordnorske dialektbakgrunn het alt bamser, uansett hvilken form.)
De bodde under sengen min, og det var mange av dem. Kristina, for eksemel, en brun bjørn med armene i været, og hull under den ene, var oppkalt etter en jente i barnehagen. Hun var adoptert, og kineser eller koreaner eller noe annet i samme farge som Kristina. (Bamsen)
Jeg hadde så lyst å være adoptert selv, det var det peneste jeg visste. Så oppkallingen var både idealistisk og assosiasjonsbasert.
Så hadde jeg en grå hund, om het Sess, etter en hund som pappa hadde hatt da han var liten, og som jeg også beundret enormt og hadde lyst å være. Jeg pleide ofte å leke at jeg var Sess, eller Sessa. Men aldri at jeg var Kristina, forsåvidt. (De opprinnelige, ikke bamsene.)
Så hadde jeg en grå kanin, som het Rosa. Og en brun liten kanin, som het Rosa sin unge. Og en rosa kanin, som het Herr Kanin. Han lagde bjellelyder når du ristet på ham.
Videre hadde jeg en liten brun bamse. Han het Bamse.
Jeg hadde en brun liten hund også. Den het også Sess.
Jeg husker også at jeg hadde en sånn Colargolbamse, og det hadde venninnen min også , og en gang glemte hun den hos meg, og jeg syntes egentlig litt synd på dem som nå bare fikk være en halvdel, eller uunike, eller på noe måte mindre verdt enn det de hadde vært.
De het Colargol begge to.
Dukker var det ikke så mange av, jeg var ikke så begeistret for dukker, men jeg hadde én, som noen hadde kjøpt til meg i russland, den het Russedukka. Og en til, som jeg hadde fått av en som het Asta. Den het Astatdukka.
Russedukka måtte alltid, i alle leker, være slem. Russedukka fant på alt som var av faenskap og jævelskap, og fikk aldri ha på seg klær, for hun fortjente å fryse.
Til jeg etterhvert fikk så dårlig samvittighet over denne påtvungne ondskapen Russedukka måtte ta seg av, at jeg lå våken om natten med vondt i magen. Etter det fikk russedukka være snill i alle leker, og jeg ba henne om unnskyldning flere ganger om dagen og kledde på den kalde kroppen hennes og gredde håret hennes og ga henne hedersplassen under senga.
Ei jul fikk jeg en rød papegøye som hermet alt man sa. Det bør vel ikke overraske noen at jeg kalte den Polly.
Søstersen var strengt tatt ikke så mye bedre. Hun var ikke så opptatt av bamser riktignok, men av dukker. De het Solveig, samtlige. Det gjorde søsteren min og. Gjør forsåvidt. Men dukkene skiftet faktisk navn etterhvert. Det gjorde ikke bamsene mine, jeg hadde en sterk følelse av at om jeg skiftet navn på dem, så skiftet de personlighet også. Jeg hadde egentlig også en følelse av at jeg ikke hadde funnet på navn til dem, jeg hadde funnet fram til de riktige navnene deres.
Jeg hjalp min venninne med Colargoen å døpe en av hennes bamser, en gang hun fikk en ny.
Det var en hund, men Sess var jo mitt hundenavn, så dermed døpte vi ham, med salt og vann, til Lars Johan.
Ja, hvilke fler var det? En hund til. Den het Sess. En gul fugl. Den het Bustebartepinn. (og det var det farmor som hadde bestemt.) En vaskebjørn med vaskebjørnunge i armene. Fru Vaskebjørn og Vaskebjørnsungen.
Og så den viktigste av dem alle, Borskasess.
Borskasess fikk jeg av pappa en gang han hadde vært på kurs. Jeg bestemte straks at hun skulle hete Sess, men mamma mente at nå var det blitt litt trangt i akkurat det navnet, og sa at den burde hete Borska. Som var det styggeste navnet jeg noensinne i mine fem år hadde hørt, men om kreativitet ikke var min sterke side, så var diplomati noe jeg var ganske trenet i, og dermed ble det Borskasess.
Og Borskasess har jeg dradd med meg absolutt over alt, etter det. Et par ganger har hun nesten blitt mistet, og hun er lappet og delvis hårløs, men jeg har henne enda. Og ettersom hun har vært dratt med absolutt overalt og blitt presentert for veldig mange mennesker, har jeg også fått ufortjent mange komplimenter for mine kreativne navnebedøpningsevner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar