kaldt før og nå og her og der

I dag er det skikkelig kaldt du. Til Bergen å være. Eller egentlig til inne å være, må jeg innrømme.
Det er jo verken skuterturkaldt eller helsinkikaldt eller kuldeholla-hesseng -kaldt så jeg skal ikke klage, men jeg skal fryse litt, det er ikke til å unngå.
Da jeg var liten gikk vi i bobledress, eller hva het det? Tror det het bobledress, som boblejakke.
Det hadde både sine fordeler og sine baklemper. Den mest åpenbare lempen var nok at man holdt seg varm, og ikke ble mellombar eller fikk sne inn på magen. Ulempen var at når det ringte inn, var det et skikkelig herk å få den av seg. Det var en evig avveining, prøve å få den av med skoene på, og risikere å gå på hau i klassekamerater og luer og votter og sko og sne, og eller ta av skoene, noe som var slitsom og kjedelig og dessuten helt klart kunne bety å miste balansen når man sto der på et ben, og klaske den ubeskodde foten ned i en vanndam av smelta sne. Det endte derfor ofte med at vi bare dro ned glidelåsen, bretta ned overdelen og knytta armene rundt livet. Noe som alltid ble ulidelig varmt etter et kvarters tid. Dessuten sopte man med seg alt som lå på alle pulter man gikk forbi, med armerogoverkroppsboblestoffbobla si.

Jeg gikk i skuterdress lengre enn de fleste, fordi, jeg for det første ikke likte å fryse, og for det andre var langt under middels interessert i klær, til min mors frustrasjon. Min mor hadde dessuten en bestevennine hvis datter var veldig søt og interessert i klær. Denne datteren var lenge min bestevenninne, søt og med orden på krøllene og pen i tøyet. Jeg gikk altså i bobledress til sjette klasse. Bobledress og hals, når alle andre hadde gått over til jakke og skjerf. Jeg orket bare ikke bryet.
Til slutt kjøpte mamma en boblejakke til meg (akkurat da var det veldig populært med seilierjakker, i Finnmark, på vinteren, av alle steder. Ikke akkurat varmt og godt, og jentene i seilierjakker (deriblant før omtalte bestevenninne) kunne ikke bøye albuene når det ble kaldere enn ti grader. Ti minusgrader, det er stort sett minusgradene vi måler.)
Den var lilla, og helt ok. (Boblejakken)
En gang det ringte ut kunne jeg ikke finne den. Jeg måtte vente til alle andre hadde kledt på seg, og enda kunne jeg ikke finne den, den eneste jakken som hang igjen var en med en svær isbjørn på ryggen.
Til min overraskelse min jakke.
Jeg hadde hatt den i sikkert en måned uten å få med meg det kvadratmeterstore isbjørntrykket på ryggen. Jeg reagerte ikke spesielt negativt på det, jeg var bare glad for å ha funnet jakken min.

Det var ikke alltid vi var så glade for å gå ut. I friminuttene. Da vi gikk på barneskolen og holdt til på lillesia, bevegde vi oss mye og sprang rundt og lekte og ble svette, men når vi ble sånn i sjette-sjuende-åttende, var det ikke så mye lek igjen i oss, vi sto på storsia, vi var store, og det var stort sett bare kaldt å skulle være ute. Vi fikk være inne når det var kaldere enn 15 minus, men gjennom hele min barndom og ungdom i Finnmark, ble det aldri kaldere enn 14,9 på en skoledag, i motsetning til nå, som det støtt og stadig er kaldere, så den globale oppvarmingen av Arktis kan du bare ha for meg.

Nå går jeg ikke i skuterdress mer, Og jeg har lue og skjerf istedetfor heddåver, og ikke snowjoggere. Men litt henger det igjen, du treffer ikke meg på byen andre juledag i tynnlongs. jeg har tjukklongs, og bukse over.