Kø. Mer kø.

I et innlegg for noen desimeter siden, kunne det kanskje oppfattes sånn at jeg ikke liker å stå i kø.
Vel, jeg liker ikke å stå i kø, men jeg aksepterer at det må til, så jeg blir ikke krakilsk av det.
Det jeg hater intenst, er folk som blir krakilske av å stå i kø. Hva hjelper det?

I dag sto jeg i kø på posten, for å sende det jeg gjetter på er de riktige papirene til Sverige, ettersom man åpenbart aldri kan vite sikkert.
Posten er inni en butikk. Hele greia er litt tullete løst, det er inni en krok, så postkøen krysser fotostatdørene til butikken. Det er satt opp et skilt, sånn, Ikke Passer Dette Punkt, sikkert for at folk skal få litt privatliv og ikke ha krakilske køståere i bakøret når de driver med postingen/bankingen sin, og også for at folk skal kunne bevege seg i den lille kroken, kjøpe konvolutter og poste ferdigfrankerte ting og komme seg ut igjen, ut og forbi køen.

Vel. Det var trøbbel med den ene datamaskinen, så det var en som ekspederte, og en som prøvde å fikse datamaskinen. Jeg kritiserer ingen for å rammes av ødelagte datamaskiner.
Foran meg i køen sto det en dame som oppførte seg som en pissatrengt couronnebrikke på speed. Hun pilte fram og tilbake i det lille rommet for å få bli ekspedert, maste på jenta med den trasige datamaskinen, dreit en lang marsj i skiltet Vent Bak Dette Skilt, hang over folk og peste.
Da det ble hennes tur " E det mjiiiiin tur no kanskjæ?" brukte hun lang tid på å klage over at hun hadde måttet stå i kø "folk likaar ikkje stjå i k-jøøø, vjeet du" ( vi andre var helt rolige, likevel talte hun på vegne av oss) og okket seg.
Da hun fikk oppgitt hva hun skulle betale for å sende pakken sin, ----
ja, har du sett. Da dro hun det fiffige lille trikset jeg glemte å skrive på lista over ting jeg hater i lørdagsposten.
Hun begynte å lete etter pengboka. Veldig køeffektivt. Du står i kø for å handle, og likevel kommer det som en overraskelse på deg at du faktisk må betale? Når du går hjemmefra, tenker du da, hm, jeg skal jo handle litt, så jeg tror jeg legger pengboka i en veske som jeg legger underst i sekken min, under alle disse bøkene her?
Da hun fikk dratt den frem, begynte hun selvsagt å telle opp småmynt.
Værsågod, sa hun.
Der mangler det tyve kroner, sa han.
Tyve kroner? sa hun,
ja, svarte han, det koster førti.
Jeg synes du sa tyve.
Nei, det koster førti.
Jaha, førti!
Så måtte hun lete fram kortet. Deretter var hun faktisk ferdig med nummeret sitt. Og så skulle det vel blitt noen andre sin tur. Om ikke hun hadde valgt å bruke litt tid på å spørre ut mannen om grunnen til at de ikke hadde stoler der. I den to kvadratmeter store kroken. Med køen som gikk forbi hovedinngangen.
"Man blir så slapp og lei av å stå, skjønnær du", sa hun, femtiåringen, og hufste litt i knærne for å vise akkurat hvor slap og lei hun ble, av å måtte stå i fem minutter.
Stått hadde hun jo heller ikke, hun hadde jo sprintet rundt.
Nuvel. Jenta med datamaskinen hadde fikset problemet sitt og ropte meg frem, speedslappfisken var dratt videre på sin tur for å smitte folk med frustrative følelser og dårlig humør, en ny dame ble ekspedert av speedslappfiskens tidligere ekspeditør.
Han smilte til sin nye kunde. "Høh, folk klager sånn i dag!" sa han.
"HÆ???" brølte denne.

Det var så vidt jeg ikke måtte legge meg framover disken for å ikke kitne av i knærne, og for kvele latteren, men jeg klarte meg, jeg klarte meg.