På aldersfoten

Den overskriften fant jeg bare på altså.
Men i går var jeg åtti, og det er jeg jo på mange måter. Jeg er opptatt av været og klager på ungdommen. Men jeg ser yngre ut enn jeg er. Jeg ser yngre ut en 31, mener jeg.
Men det kjennes som om det er noe man skal være forsiktig med å skrive. At man ser ung ut. Ung er nemlig definert som bra, så det blir som man skulle skrevet at man er vidunderlig vakker. (Og det er jeg jo også, bare så det er sagt.) I tillegg blander vi ofte ytre og indre verdier, så når man påberoper seg et helt ufortjent, eller snarere, ikkeopparbeidet ytre trekk, blir det litt som om man også påpeker en viss moralsk overlegenhet. Jeg er et vakkert menneske=jeg har mange fantastiske indre kvaliteter.

Men jeg ser ung ut. Og jeg har et litt ambivalent forholdt til det.
Det er nemlig ikke egentlig en fordel. Jeg mener, hvilken fordel skulle nå det vært? Ung er ikke lik pen, bare så det er sagt. Når jeg møter nye folk, blir jeg akutt klar over mitt ungdommelige utseende, og overkompenserer litt med prat. Vi trenger ikke snakke så mye om det, det er ikke så trivelig å utbrodere sine dårlige sider.
Men jeg vil altså gjerne at folk skal vite at jeg er 31, og ikke 25.
Da den nye formidleren begynte på museet der jeg jobbet før, inviterte jeg henne med ut på en øl. Hun var ny på stedet og kjente ingen, og jeg tenkte hun sikkert ville bli kjent med meg og mine. Da var hun kanskje en 3-4 år eldre enn meg, og jeg kommer jo fra et sted som er såpass lite at om man velger venner utfra interesser, har man venner både på nitten og på femti, så det hefta ikke, ikke på noen måte jeg så det.
Men formidleren dro veldig på det.
Senere viste det seg at hun hadde trodd jeg var atten, og ikke ville møte sitt nye sted med en attenåring ved hånden.
Men jeg skjønte jo grunnen jeg, så jeg lot det gå noen dager til hun selv var begynt å lure og spurte hvor gammel jeg egentlig var.

Mannen får spørsmålet om hvor gammel jeg er like ofte som meg. Oftere kanskje. Han er jo i utgangspunktet allerede syv år eldre enn meg, og det er kanskje nok, fjorten år begynner å bli litt i meste laget.
Jeg svarer alltid ærlig og stort sett straks på det spørsmålet, avogtil kan det være fristende å be folk gjette, men huff, og avogtil kan det være fristende å finne på en annen aldre, men hva skulle det vær godt for? Jeg rødmer dessuten så lett når jeg lyver.

Nei, hvor vil jeg egentlig med dette innlegget? Innlegget er kanskje like forvirret som mitt forhold til min egen alder.
Før syntes jeg alltid det var så latterlig med folk som sa ALDER ER BARE ET NUMMER HAHAHA. Men nå skjønner jeg det egentlig litt bedre. Jeg føler meg nemlig ikke som 31. Men samtidig er jeg helt klar på at jeg ikke føler meg som 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29 eller 30 heller. Så jeg føler meg helt klart som 31, men 31 er litt i fri flyt og udefinert.
Og så leste jeg i avisen at folk som ser yngre ut enn det de faktisk er, lever lengre. De lurer rett og slett døden. Så jeg tenker at det sikkert er mange aldersbetingede hendelser jeg kan utsette.

Jeg er dermed begeistret for mine grå hår. Mitt ungdommelige utseende er strengt tatt ikke en personlig bragd. Det er vel fordi jeg er same, og dimensjonert for litt verre vær enn 21 graders temperert stueklima, og så ble det litt overkill, rett og slett.

Nei, hvor vil jeg egentlig med dette innlegget? Det er vel litt som å be om å bli terget.