Skriften i hodet

I går tøvet jeg bort et godt innlegg i overbevisningen om at jeg hadde skrevet det før.
Jeg skrev et måtelig uinspirert innlegg om noe som egentlig er fantastisk inspirerende.
Da jeg satt og skrev, nei da jeg begynte, var jeg mer enn 70 prosent sikker på at dette måtte være nyheter, men etterhvert som jeg skrev, kjente jeg igjen vendingene og ordene og ble overbevist om at dette måtte være en repetisjonsøvelse, til tross for at jeg faktsk ikke kunne finne det i arkivet.
Jeg har nok skrevet det før, men bare i hodet.
Dette er en handling jeg tror jeg deler med de fleste av min medbloggere, det å skrive innlegg i hodet i løpet av dagen, i løpet av hendelser, å pusle forskjellige småhendelser sammen i skriftlige tanker, å tøye vendinger, for å prøve muligheten av/ for å lage et innlegg av det senere, når man bare har tid og befinner seg ved maskinen.
Det som er litt morsomt for mitt vedkommende, og som jeg ikke automatisk går ut fra gjelder alle medbloggere, selv om sjansen er stor, er at dette er noe jeg har holdt på med siden lenge før blogging ble oppfunnet. Lenge før internett ble oppfunnet faktisk. Jeg har alltid forsøkt å oversette faktiske hendelser til skriftlige. Uten å nødvendigvis gå hen og skrive dem ned etterpå, det kom med bloggingen. Eller det vil si, det kom med mailingen. Jeg sendte ut lange fellesmailer før, til venner og bekjente, for eksempel da jeg og han man ikke må si hva heter bodde i Berlin, og blogging ikke var oppfunnet enda. Disse fellesmailene var som blogginnegg å regne, i eftertidens klare lys.
Før det, hadde jeg bare ofte skriften i hodet, av og til som en slags voiceover, eller for å lage noe morsomt utav en dagligdags hendelse, og fordi jeg som jeg har sagt så mange ganger, liker å ha to språk, det muntlige og det skriftlige. Det har altså alltid foregått en slags simultanoversettelse mellom disse i hodet mitt, om jeg er i situasjoner som kan tøyes enten begrepsmessig, handlingsmessig eller om det bare er muligheten til å lage noe gøy utav det.
Jeg liker å snakke litt i skrift innimellom, for å se om det kommer noe ut av det, rett og slett.

Skjønt, det som også hender, når man skriver innlegget i hodet for mange ganger, om vi skal vende tilbake til denne spesifikke delen av skriften i hodet, er at når man lander ved maskinen, ja da er man lei av hele innlegget og gidder ikke skrive det ned. Men det hender ikke så ofte. I tillfellet residency i Berlin var det likevel muligens det som hendte.

Eller så var det bare jula, siden det hende ca rett rundt julaften.