og så en ponni

Jeg ønsker meg et stort hus. Ikke kjempestort, ikke sånn med svømmebasseng og en kilometerkorridorer og rom man hadde glemt litt av, for det første fordi jeg ikke har så lyst på det, og for det annet fordi jeg ønsker meg et hus, sånn virkelig, at jeg håper at jeg en gang får det, ikke sånn "ønsker" som at det hadde vært kjekt å kunne fly.
Vi var og gikk tur i Fjellsiden i går, jeg ser på husene. Tingene de har i vinduene, størrelsen.
Jeg og vil ha hus. Jeg vil ha hus som er mer enn elleve skritt på langstrekka i huset, jeg vil ha et soverom som har vindu, og plass, og skapplass til alt man har, både sommer og vinterklær, og kjøkken med plass til to som arbeider samtidig, og et arbeidsrom! Ikke på kjøkkenet da. På et eget rom. Så kan man plutselig tegne. Og så skal det være dører i huset, sånn at én kan lese og den andre se på tv. Og alle møblene skal være møbler som man har fordi man har lyst å ha akkurat de møblene! Ikke noe man har fordi de var i huset eller fordi de var billige eller enkle å kvitte seg med når man snart, engang, skal flytte. Og man skal ha ting rundtomkring i huset som man har fordi man liker dem, og man skal ikke dunke dem ned hver gang man ser dem eller tenke at de tar plass, eller ha litt dårlig samvittighet fordi det er litt jobb å flytte dem med seg.
Tenkte jeg. I Fjellsiden, 32 år gammel. Nei 31, herregud!
Og så tenkte jeg som snarest innom en gammel tanke, at jeg skal tegne dette huset som jeg ønsker meg. Siden jeg nå er i stand til å tegne hus og ønsker meg et hus.
Men jeg gjør det ikke, jeg har aldri helt skjønt hvorfor jeg ikke gjør det, men ærlig talt, det er da innlysende, innså jeg dag. Det blir som å leke dukkehus. Som å leke dukkehus, på tegnebrettet, og det var også derfor jeg mistrivdes så enormt på Khib, for det var det vi gjorde der. Og de andre elsket det, å tegne inn mosaikkfliser på badet, lete etter de fineste dusjene på internett, fossefallsdusjer!, ønske seg, og tegne inn, tegne kjøkkenøyer, bla i interiørmagasiner og finne frem dyre dyre sofaer, nårveisess, tegne dem inn, leke med farger og tekstiler og stiler og jeg ville bare spy. Blærgh.
Man kan da ikke sitte der og være voksen og leke dukkehus, hele tiden? Man kan leke med tanken mens man går en tur eller mens man lager middag, men man må jo holde på med noe som betyr noe på ett eller annet vis, sånn på ordentlig, i virkeliglivet. Å skulle sitte resten av livet og leke morfarogbarn- hvordan kan man holde UT?
Hjelpes.
Jeg tror jeg var mest irritert fordi her har man et veldig bra verktøy, design, og så vil man bare bruke det til å tulle.

Derfor tegner jeg ikke huset. Men jeg ønsker meg likefullt en mer permanent tilværelse. Vi får se hva våren bringer. Og høsten.