Tullfeilsbordet

Av og til blir jeg så utålmodig. Fanes!
Dette bordet består av tullfeil på tullfeil. Det er et under at det står.


Bena kom i en pose etter at The Stig hadde vært og drukket kaffe hos noen kompiser, og stolen deres hadde gått i stykker. Setet og ryggen beholdt de, men jeg fikk altså en pose med delvis splintra bein.
Som jeg tok med på verkstedet, og der hadde jeg egentlig allerede begynt med tullfeilene, for der hadde jeg en plate som jeg hadde brukt i et annet prosjekt, og i den platen hadde jeg av en eller annen grunn ikke snudd enkeltstykkene (pinnene) sånn at vedretningen gikk annenhver vei gjennom hele platen. Men det hadde jeg egentlig ordnet på ved å sage platen i to og lime den sammen etter å ha snudd den ene delen, sånn at svakheten ikke ble gjennomgående. Det ble dessuten veldig fint med det bruddet i platen, selv om jeg tullfeilsaga plata på båndsga uten å lage støtte sånn at det ble mest mulig beint. Altså ble det ikke mest mulig beint. Så det var mest flaks at det ble bra, men det ble forsåvidt bra.

Men så var det bena da. De hadde splintra tverrstag stikkende ut, og uten å bestemme meg for hva jeg egentlig skulle med bena, sagde jeg disse av helt inne ved roten. Litt skjevt og stygt.
Så bestemte jeg meg for å flekke bena, (flekke!) som var svartlakkert, bortsett fra der jeg hadde saget av tverrpinnen, der skinte bøken igjennom. Men det var drittungt å flekke, så jeg flekka bare delvis nedover, i litt sånn fine tilfeldige mønster. Kjempefint. (Egentlig litt fint faktisk. Det er det som er ulykken i tullfeilene, avogtil blir det bra.)
Det var også tungt, og jeg fikk vondt i albuene, jeg er jo 83 og tåler ikke så godt å jobbe i kulda. Derfor flekka jeg det siste benet i en litt annen stilling, og klarte for hvert flekk å skjære et riss inn i benet med knivspissen. Det så jeg ikke før jeg var ferdig. Ca 200 små riss nederst på benet. Huzza!

Og så ødela jeg platen.
Jeg ville bore hull i platen, tvers igjennom, og stikke stolbeina opp gjennom hullene. Jeg kan ikke stille flaten på søyleborremaskinen (helvetes søyleborremaskinen, som heller ikke kan låses) så jeg måtte bygge opp litt for å få skrå hull i platen (sånn at bena skulle stå i vinkel). Men gadd jeg regne på det? Neikj.
Tok det på øyemål.
Lagde jeg i det minste en rigg sånn at hvert hull ble likt? Neikj.
Tok det på øyemål.
Og siden jeg hadde bygget opp platen på søyleborremaskinen for å kunne få skrå hull (slengt en tilfeldig planke under bortsiden på platen som skulle borres) klarte jeg å glemme å legge en plate til under platen, for å ikke slå opp flis av hullene i det boret går igjennom. (bladbor str 25, burde hatt 28, men gadd ikke gå og kjøpe.) På grunn av søyleboret måtte jeg bore fra undersiden og opp, ikke ideelt.
Selvsagt ble det slått kjempefliser av platen.

Så jeg måtte endre litt på hullene da, slipe kantene, så det ble en kurve mer enn en grad. Kunne blitt pent. For så, før jeg egentlig var ferdig med pussingen, bestemte jeg meg for å lime bena på plass. Jeg kunne jo pusse etterpå! Så jeg limte.
Da jeg hadde limt, angret jeg litt på det, siden jeg ikke kom til med pusseklossen. (overraskelse!) Men neste dag ramla bena rett ut igjen, for jeg hadde ikke pussa bort lakken på limflatene, og limt med vanlig trelim.
Da kunne jeg jo pusse litt til!
Og så gjorde, til jeg innså at flisene som var slått av i hullkanten, var litt for store til å bare pusse ned sånn der. Så jeg pusset av lakken i limflaten for å lime bena på plass igjen.
Og av en eller annen grunn pusset jeg av lakken på feil plass på det benet som skulle stikke høyest opp av hullet sitt, der jeg hadde trengt å ha lakk. Hvordan gikk det til? (-sånn går det når man ikke merker med blyant, bare pusser ivei på måfå.)

Så skulle jeg lime bena på plass igjen. Men jeg hadde ikke merket hvilket ben som hørte til hvilket hull, og av en eller annen grunn var disse fire stolbena fra samme stol hverken like lange (tre lengder) eller like tjukke. (to tykkelser, tre like og en tjukkfot) så det spilte en viss rolle.
Jeg fik litt stress på det, for jeg hadde allerede smurt inn bena (eller ett iallefall) med trelim blanda med sagflis. Trelim størkner på ca tredve minutter... Istedet for å ta det med ro og finne ut av det, oppførte jeg meg som om det var epoxy og kylte inn stolben litt på måfå her og der.
Ingen tålmodighet. Noen steder. I tillegg hadde jeg pusset uten maske og hadde bøk- og furugøgg i halsen.
På dette tidspunktet innså jeg hvor dumt det hadde vært å sage tverrpinnene av stolbena. For så å gå løs på snittflaten med kniv. Nå fant jeg nemlig ut (NÅ fant jeg ut!) at jeg skulle bruke de avsagde tverrpinnene til å lage bordstolbena om til trestammer, med tverrpinnene som grener som stakk ut. Hadde vært fin med en ren snittflate da ja. Istedet måtte jeg dremle inn et søkk i tverrpinnene sånn at de fikk en ok pen limflate mot bordstolbena.
Og sånn burde jeg gjort det: tatt en sirkelsjablong, funnet radiusen på bordbenet på det stedet der jeg skulle feste "grena", merket denne radiusen av på grena med tusj, og dremlet ned til jeg nådde tusjmerkene.
Sånn gjorde jeg det: på øyemål. Håndtholdt.

Hahaha. Trodde du det var slutt på fjottfeilsraptusen nå?
Jeg kan godt spole i fortfilm, dette vil nemlig ingen ende ta. Når jeg skulle feste grenene, bytta jeg om på dem, noe jeg oppdaget et godt stykke inni limingen, ikke klarte jeg å bruke tvinge for å få limen til å størkne, og ettersom jeg hadde byttet om på dem ble det store gap mellom grenene og "stammene" på den siden jeg ikke så på mens jeg limte.
Jeg spaklet litt. Men det er nok ikke noe særlig styrke i den limingen, tror jeg.


sånn har det sett ut underveis:






Alt dette skjer fordi jeg er så jævla utålmodig etter å se hvordan det blir. Det er da man skal skisse, men jeg jobber jo med det materialet som dukker opp, så jeg skisser på sett og vis med materialene. Det jeg ikke skjønner er hvorfor jeg ikke kan roe litt ned når jeg har fått en ide, og så utføre den med nøyaktighet, flid og verdighet, istedet for å rase avgårde som et annet adhdmonster med grå stær.
Jeg skylder på varmedressen. Det er vanskelig å fokusere på nøyaktighet når noe ramler på gulvet hver gang du rører deg.
Nei jeg skylder på meg selv. Og litt på varmedressen. Men mest på meg selv.