strikkestøp

Pappa ringte, jeg hadde ikke oppdatert bloggen. Nei, sa jeg, plutselig er det så mange som leser, så jeg føler at jeg må skrive hver dag, men hva skal jeg skrive om, så jeg gikk litt tom og fikk litt prestasjonsangst, eller presentasjonsangst kanskje heller. Ettersom livet ikke akkurat er bristefullt av begivenheter.
Jeg har strikket litt i det siste da. Først strikket jeg den der misjonsbasarlyspærelua, men så raknet jeg den opp og begynte på et mer fornuftig prosjekt, eller, jeg tok det mer med ro med effektene.
Det er bare det at jeg strikker så sinnsykt stramt. Steinhardt. Jeg kunne like gjerne har støpt lue. Jeg mener, det er greit at luer står av seg selv, men da bør de helst være tovet og godt brukt, og helst sagge litt i ståingen, ikke stå i stram givakt. Mens den enda er på pinnene. Som jeg må kyle inn i maskene med spett.
Jeg mmset bilde av luen til fru figenschou, min mor. Synes du jeg strikker LITT stramt? skrev jeg.
Ser fin ut herfra, svarte hun. Mamma, den står av seg selv! skrev jeg, det er greit at mødre alltid synes avkommets produkter er fantastiske, men ærlig talt.
-Trodde det var en kjole til en ananas, hva er det du strikker da? svarte hun.
Akkurat ja. For vi har huset fullt av ananaser som fryser.
Jeg svarte at det var en lue, men jeg må vel innse at det er mer av en hjelm.
Den er irriterende, ikke bare fordi det er vanskelig å få pinnene inn i maskene, men fordi selve strikketøyet kommer i veien. Det er jo så hardt og kompakt, sant, så det er rett og slett i veien når jeg strikker. Det henger på ingen måte løst og ledig fra pinnene.

Det er derfor jeg liker hekling, selv om man helkler stramt ender man ikke opp med en planke istedetfor et skjerf.