11.56

Jeg fikk til å strikke vrangt til slutt. Nå er problemet at jeg la opp 80 masker og nå, tyve runder senere, har jeg 99. Det er ikke bare fordi jeg er idiot, jag har lagt til ti selv, og så strikker jeg med et jålete løkkegarn, som har lagt til de ti siste. Men nå synes jeg ikke lengre fargene er fine, blåfargen blir grønn sammens med det grå. Vi får se.
Hovedproblemet er jo heller egentlig ikke dette med maskene, det er selve strikkingen.
Midt på blanke formiddagen. Jeg jobber hjemme igjen, nå har jeg jo varmedress og alt, men om jeg likevel bare skal jobbe på datamaskinen, synes jeg det er like greit å jobbe hjemme. Nå er klokken ti på tolv, og jeg har tenkt litt hardt på to setninger som skal ut av et dokument, men det er altså alt.
Og hvorfor betale for et verksted når man ikke er der? Den siste synes jeg er grei, jeg kan gå dit hvis jeg vil. Og i morgen kanskje jeg vil, uansett, hvis jeg skal fortsette å jobbe hjemme på denne måten.
Jeg liker kanskje litt for godt å jobbe hjemme. Kanskje litt for godt, ja.
Når man kan velge mellom og sitte og fryse i dobbelt ullundertøy i en varmedress som foretar egne korreksjoner på tastaturet, eller å sitte hjemme i joggebukse med kaffe og te og ikkematpakket mat og radio og ...strikketøy, hva velger man da? Det er bare det at man må slutte å velge akkurat det, for da får man ingenting gjort.

Jeg er nesten en hel familieenhet i meg selv! Jeg kan være hjemme og være dame, strikke og vaske og ta inn og ut av oppvaskmaskinen, og så går mannen i meg på verkstedet og planker med pinnene. Synd at jeg aldri treffes da.

Nei nå. Skal det jobbes.