frk figenschou drar på tur med de andre figenschouene

Jeg elsker å lage overskrifter som begynner med frk figenschou. Det er fint å se seg selv litt utenfra. Her innenfra ser det ofte littegranne rotete ut.

Utfarten jeg refererer til i overskriften hendte ikke akkurat i går, jeg har ikke vært på tur med dem på lenge. Ikke siden den gangen i ....-94? Jeg har vært på tur med enkeltmedlemmer da, men ikke hele hurven. Ikke siden slektstreffet den gangen i det jeg tror var -94. Da dro hele hurven til Hindelang i Tyskland for å møte hele resten av hurven, de som var etterkommere av de som hadde blitt igjen i Tyskland, og fortsatt het Fügenshuh. Og lignende. Alle vi Figenschou, Figenschau, Figenschow, Figenschoug og de trettitre andre norske stavemåtene (det er ikke bare i Pasvik de ikke kan stave figenscHOU) dro for å møte slekta som vi ikke hadde sett siden Elias satte barn på tjenestejenta i 1619.
Det vil si, omtrent alle kom, Solebanet måtte bli igjen og følte seg rimelig forlatt da bussen med Sør-Varangers figenschou/schauer, altså hele slekta hennes, rullet avgårde i buss innleid for anledningen.
Vi skulle altså kjøre buss til Hindelang, også kjent som porten til Italia.
Vi hadde beregnet å være borte i to uker, hvorav tre dager skulle tilbringes på slektstreff i Hindelang. Resten av tiden gikk med til transport. Det er jo et stykke.

Jeg husker ikke så mye av turen. For mitt vedkommende hadde ikke akkurat dette faktum noe med alkohol å gjøre,( den første kakao-rom-drinken ble blandet før vi kom til Maggadalen,) men med reisesyketablettene jeg tok. Jeg sov fra morgen til kveld i to uker. Jeg husker at jeg våknet i et bussete innimellom, men ikke klarte å røre meg, for så å sovne igjen. Mamma var dritirritert over at hun hadde spandert turen på meg.
Ja, jeg husker Dombås da. Der stoppet vi for å røyke og gå på do. Da jeg kom ut fra toalettet så jeg rompa på bussen som kjørte ut fra parkeringsplassen. Jeg ble jo litt betuttet, ikke hadde noen funnet opp portable mobiltelefoner enda og ikke var jeg den som gjorde mest av meg av de inne i bussen så jeg innså at det kunne ta litt tid før noen oppdaget at jeg var borte. Dessuten var jeg fjorten år og følte meg i overkant forlatt. Men så dukket bestefar og tante Ruth også opp, og jeg var ikke fult så forlatt, men jeg syntes fortsatt det var i overkant å skulle leie en buss og dra til Dombås med den, under dekke av å skulle på slektstreff, bare for å kvitte seg med et par- tre medlemmer av slekta. Bestefar hadde dessuten veldig lavt blodsukker og var ikke noe hyggelig selskap.

Heldigvis kom bussen tilbake etter en halvtime, da hadde sjåføren roet seg litt. Det var han som i tullsinne hadde kjørt avgårde på nøyaktig avtalt klokkeslett, selv om ikke alle var ombord. Jeg kløv lettet ombord og la meg til å sove igjen, og noen ga bestefar en kjeks.
Da jeg hadde sovet i en liten uke, var vi fremme i Hindelang.
En liten supersjarmerende tysk alpelandsby, som var tom for øl etter en dags figenschouinvasjon.
Vi var totusen stykker i läderhosen og bunader. Enkelte hadde drukket rum i kakao siden Maggadalen, noen hadde systemet fullt av reisesyketabletter og strevde for å holde seg våken.
Jeg husker vel ikke så mye av denne delen av turen heller. Jeg husker at det var ordnet til underholdning i en sal, vi satt på galleriet, vi fra Kirkenes. Nede på scenen sto han skuespilleren i familien, han fra Tromsø. Han kjørte den nordnorske leksa, og bestefar var kjempeirritert. Her skal man vise fram sin kulturarv, hva har vi holdt på med siden Elias stakk nordover i 1619 liksom, og så er det dette, bannskap! Han skuespillern i slekta, han fra Tromsø, kjørte på med den nordnorske stereotypien, den sørfra, som vi elsker. ( Han skal trøste et imaginært barn, som gråter. "nu må ikkje bane være hæstkuk!") Jaja, ok litt gøy der hjemme, men er det noe å vise slekta! Hva?!

Jeg husker ikke så mye mer. Det var fint der. Jeg var fryktlig trøtt. Det var rimelig raskt på tide å begynne på hjemreisen. Jeg våknet innimellom uten å kunne røre meg, og det bekymret meg litt. Jeg husker en gang jeg VAR våken og satt fremme i bussen, jeg spurte om det var lenge før vi var fremme for kvelden, og fikk til svar at det var to timer, hvorpå jeg gledelig overrasket svarte "bare to tima!" og bussjåføren slo fast at jeg begynte å venne meg til å kjøre buss. Jeg husker at hun rare damen som ikke egentlig var i slekt med noen av oss, og likevel var med, hadde noe på gang med han ene bussjåføren. Jeg husker at mamma kjøpte en nøkkelring som det sto "mutti" på. Jeg husker noen kjempestore nattsommerfugler som pep. Jeg husker at de andre ungdommene snek seg rundt og drakk, i Hindelang, men jeg var jo så ordentlig. (og trøtt) Jeg husker at jeg ble mobba vennskapelig fordi jeg hadde sleng i sykkelshortsen. (det hadde ikke vært i dag) (at jeg hadde gått i sykkelshorts).
Og det er vel omtrent det jeg husker fra en toukers europatur på reisesyketabletter.

Solveig ble sikkert glad da det viste seg at vi faktisk kom tilbake, sånn som vi hadde sagt, men jeg husker ikke det heller. Jeg brukte litt tid på å få reisesyketablettene ut av systemet.

Men jeg har skjønt det sånn at de andre hadde det gøy. Mamma fortalte idag at hun skal feire 60årsdagen sin der, så det må jo ha vært en fin tur.