I mange år kjørte vi samme aprilspøk hjemme hos oss. Offeret var selvsagt pappa, ettersom ingen andre er så distré at de går på den samme usannsynlige historien år etter år etter år.
Så første april fikk pappa beskjed om at Per Wesmajærvi, som bodde borti svingen, hadde ringt og sagt at han måtte komme. "Jaha, jeg ringer ham," sa pappa, men vi sa at neineinei, han hadde sagt at pappa måtte komme. Ja, det var nå underlig, syntes pappa, men pappa la avgårde.
Og i nr 56 hadde de etterhvert teen klar første april, ettersom pappa ikke drikker kaffe, ikke for å være høflig engang.
Så, tilslutt et år, innså han at nei dette hadde han vært med på før.
Og da savnet de ham borte i nr 56 og lurte på hvor han blei av.
Vi får se. Jeg får vel ta opp tradisjonen igjen kanskje, om jeg klarer å holde meg alvorlig.
Man sloss med seg selv gjennom eksistensen.
Det gror i hagen. Men det er august, og juli er den eneste måneden med sommer i begge ender. Og når det er sagt som kom juli med ensifret ...
2 kommentarer:
Ha ha ha, en skikkelig god og ekte aprilspøk.
pappa vil gjerne ha protokollført at han ved ett tilfelle, som dreng, har drukket kaffe. dette var i pasvik.
Legg inn en kommentar