Da jeg var nesten nybegynt på konstfack ble jeg angrepet av en hund på vei til skolen. Jeg skulle ha veiledning med en lærer jeg ikke hadde møtt før og selv om jeg bare hadde lyst å gråte og snakke om hunder måtte jeg liksom oppføre meg litt da, og ikke gråte og snakke om hunder.
I går skjedde det samme. Bortsett fra at jeg ikke ble angrepet av en hund, men at hunden i nabosetet på t-banen, en sånn grå kamphund, altså en med dumhet i blikket, aggresivitet i kroppen og kraftig kjeveparti, som selvsagt het "Tequila", prøvde å angripe en annen hund. Plutselig.
Plutselig var det gjøing og glefsing og eieren holdt den fast med hele kroppen og den ormet seg og kjempet for å nå bort til den andre hunden og så helt, fullstendig gal ut. Til slutt fikk eieren roet ned hunden. "Fyy, Tequila" sa hun med mild stemme og ga den en halv bolle.
Argh. Enkelte folk altså. De burde vært sendt til de evige jaktmarker.
Men da jeg kom på ateliéret, hadde jeg jo igjen bare lyst å løpe og gråte og snakke om hunder. Men det gikk jo ikke. For alle har jo nettopp møtt meg så det kjentes ikke som den naturligste ting i verden.
Hvorfor får aldri hunder tulltak når jeg skal en plass jeg kjenner folk?
3 kommentarer:
Hunder er tross alt ganske lærevillige. De ene du ble angrepet av var jo på vei til skolen!
men hva lærer de? at det er ok? det får jo bare hjemmeundervisning og da går det galt.
*de
Legg inn en kommentar