I dag var det "Hullut päivat/Galna dagar" på Stokmann og der var jeg og. Man må jo følge med på kulturen når man bor i utlandet. Nei, men jeg skulle faktisk kjøpe en bok ("from start to Finnish") siden jeg ikke har mer finsk nå. Og så var jeg ikke klar over at det var supersalg. Supersalg og den folkemengden det medfører er nå en ting, men av en eller annen grunn spilte de militærmarsjer over høytaleranlegget. Det føltes ganske foruroligende. Ja, det var litt skremmende faktisk.
Noe som forbauser meg, er at helikernes Blå Sten eller hovedmøtepunkt når de skal møtes i sentrum er under Stokmannklokka.
Nå skal jeg skrive litt om hvorfor det er dumt.
Stokmannklokka henger rett over hovedinngangen og snurrer. Ca tre meter kanskje. Så under stokmannklokka vil si rett utfor hovedinngangen. Altså RETT utfor. Og Stokmann ligger ikke i en gågate, så bilene farer forbi, altså kan man ikke flytte noe særlig på seg. Man har vel kanskje tre meter. Toppen.
Jeg har før skrevet om hvor irriterende det er med folk som stopper rett utenfor den eneste utgangen for å stå i ro litt og glane ut i lufta.

Jeg trenger vel ikke legge to og to sammen for noen her.

Stokmann er vel det mest populære kjøpesenteret i sentrum, og det er satan meg umulig å komme seg ut eller inn uten å bli rasende. Og, ja, inne i gangen mellom gaten og kjøpesenteret ligger sentrums eneste isbutikk. Gleder meg til det blir skikkelig varmt i været, da skal jeg stå på andre siden av gaten og skoggerle.



Det var folkelivet.
Jeg har i denne suomibloggingen ikke skrevet så mye om hvordan det er på skolen og sånn, bortsett fra at det jo er vanskelig med finsken og det. I dag var jeg atter en gang den eneste i klassen som kom på skolen, fordi de nok hadde bestemt at vi skulle ta oss fri i dag.
Det er jo kanskje litt irriterende, men egentlig ikke så plagsomt. Det som er litt plagsomt er at den oppgaven som vi jobber med og skal jobbe med frem til jeg slutter, er en gruppeoppgave som handler om å diskutere seg frem til en løsning i felleskap. Når de andre da ikke vil eller klarer å snakke engelsk blir det veldig vanskelig for meg. Det spiller jo ingen rolle om de faktisk snakker om fag så lenge det går i finsk, for meg kunne jeg like gjerne sittet og hørt noen lese telefonkatalogen i to måneder.
Og om noen diskuterer noe, og en av dem forteller meg hva diskusjonen går i, og jeg slenger meg med på engelsk, oppløser bare hele diskusjonen seg og alle går tilbake til pultene sine. Det blir rett og slett for vanskelig for dem.
Verre er det da om vi har en gruppediskusjon med lærerne og allesammen, og jeg sier I don't agree...- og en av lærerne faktsik sier Yes but you don't count, you're Norwegian. Jeg skjønner jo at det er halvt en spøk, men det er en dårlig spøk, fryktelig dårlig timing, og jeg legger også merke til at jeg faktisk ikke får si noe.
Det hjelper heller ikke å ha jobbet med noe i et par dager alene, og så kommer det noen fra klassen og sier we have talked in lunctime, you should intergrate that with blablabla.
Det er jo ingen som vil meg noe vondt, men jeg får ikke noe ut av dette.
Og da er det faktisk best å gi opp. Jeg har ikke tenkt å gi opp hele skolen, men jeg blir nødt å slutte i klassen min og skifte avdeling om jeg skal lære noe i år.
Det er litt vanskelig det der, men vil jo ikke gi seg, så man prøver og prøver, men på et tidspunkt får man kanskje spørre seg om man i det hele tatt oppnår noe ved å ikke gi opp. Annet en at man ikke har gitt seg.
Det er jo også også en kunst, å vite når men skal gi opp.