Måke snåkke eller snøkestorg?

-iallefall må man jo pakke.
Det er det vel ingen som liker, jeg får dårlig samvittighet over alle tingene mine, noe jeg strengt tatt ikke skjønner at jeg skulle behøve å ha. Jeg er voksen, i tredveårene, det er klart det er ett eller annet uklart ideal et sted om at man skal eie så lite som mulig, men det er ikke så sjarmerende å drive å koke posesuppe i papkopp over lighterflamme.
I det minste har jeg ikke klart å dra på meg noen andre møbler enn de jeg har laget selv. Om det teller som noe. Så det meste av det vi eier kan puttes i pappesker.

Som jeg hater lyden av. Jesus gud. Jeg vet ikke om det er en slags musikerskade, men jeg er utrolig følsom på lyd. Særlig lyden av papir. Esker som monteres, fullstappede tørkepapirdispensere-- jeg må rope høyt for å overdøve lyden av papir som gnis mot papir.
Jeg har brølt mye i det siste. Flyttekassene man kjøper på Clas er grassate.
(ja, vi kjøper esker. The Stig insisterer på at alle kassene må ha samme størrelse, iallefall ikke fler enn to forskjellige størrelser. Claskasser og polesker, det er det det går i. Vi raider polet hver gang det er oppholdsvær.)

Jeg har jo flytta endel. Etter gymnaset flytta jeg hvert eneste år i...åtte år? Altså, til Jessheim, til Hamar, til Kirkenes, til Berlin, til Rauland, til Bergen, til Rauland, til Kirkenes, til Bergen, og mellom to stasjoner gjerne ett sommeropphold i Kirkenes, de årene jeg ikke bodde der fast.
Jeg husker en gang jeg skulle flytte fra et sted jeg bodde, det var i Kirkenes da jeg jobbet på Samovar, jeg bodde på et lite loft, lavt under taket men det er jo jeg og, kjøkken og bad og hull i veggen til å sove i og fullt ut funksjonabelt og plass til et helt liv. Jeg hadde pakket ned alt som utgjorde dette selvstendige, nyvoksne livet og var klar til å flytte videre, pappa skulle komme og hjelpe meg med tingene mine, han hadde sånn bil som det er plass til mer ting enn passasjerer i. Jeg så i vinduet at han kom, og tok en av de ikke aller største kassene og bar ned til bilen. Pappa hadde ikke kommet ut av den, jeg stusset et lite sekund men tenkte at det kanskje var noe på radioen som han ville høre ferdig. Så jeg gikk opp og hentet en kasse til. Da jeg kom ned andre gangen, med pappeske nr to, satt pappa enda i bilen, men denne gangen så han på meg, på esken, åpnet bildøren og sa sjokkert Har du enda mere?!

Jeg tror faktisk jeg ble litt irritert. (Og egentlig synes jeg ikke det passet så godt med avsnitt her, men jeg har fått kjeft fra flere hold om at tekstene mine er for lange og inneholder for få avsnitt)
For jeg syntes jo også den gang at man ærlig talt skulle få lov å eie mer en en stakkars pappeske med saker, jeg hadde jo tross alt bodd hjemmefra i tre år.

Jeg synes det er helt adekvat at man eier de tingene som gjør en til en normal del av samfunnet.
Mye av det vi eier her i Bergen, har vi riktignok anskaffet oss fordi de vil være lette å kvitte seg med. Kjøkkenstolene for eksempel. Og bordet har vi lånt. Leiligheten var delvis møbelert, sengen jeg hadde før solgte jeg til henne som overtok hybelen min. Men det ville vært for teit å eie kun ett par sko, som man fylte med tørkepapir i vintermånedene, samt en vinterfrakk, en kniv, en pappkopp og en papptallerken.