Noen av dere har kanskje (bør strengt tatt ha) fått med dere at kroppen og hodet mitt ikke kommuniserer så godt. De kommuniserer, det er ikke det, en masse faktisk, men ikke så godt. Så i midten sitter jeg som riksmeglingsmannen. Kvinnen, da.
Problemene går stort sett i at hodet ikke vil ta inn over seg at kroppen har sine begrensninger. (både jeg og Kroppen kan bli litt lei av Hodet, som desverre ikke har blitt levert med noen egentlig dvalemodus.)
Derfor er det litt overraskende for meg, at det igjen og igjen viser seg at når Hodet ha fått en liten utfordring, eller ikke liten, nå var jeg urettferdig, men når det røyner litt på for Hodet, sånn som nå med opptak og intervjuer og en del andre ting i tillegg, så blir kroppen slått ut. Jeg må bare sove og sove og skjønner ikke hvor jeg er når jeg våkner. Kroppen er litt i overkant lydhør for Hodet, som, synes jeg da, strengt tatt burde vært voksent nok til å ta disse utforslitelseskonsekvensene innover seg selv istedet for å lempe dem over på Kroppen. Særlig når Hodet selv overhodet ikke er åpent for å bare holde kjeft og ta seg en liten en på øret når kroppen er syk og trenger ro, neida, da skal vi ha sirkus!
Hodet er rett og slett litt for sterkt tror jeg. Jeg får bare fortsette med å passe på Kroppen, siden Hodet passer seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar