Ut, endelig,

Jeg har jo nevnt før hvor slitsomt jeg synes det er å være syk, og det er selvsagt ingen som har det så tungt som meg når de er syke. Nå har jeg vært feberfrost-og-stadig-gå-og-legge-meg-syk i over to uker. Og særlig nå som jeg endelig er kommet hjem, er det iallefall ikke noe gøy å skulle holde sengen istedetfor å være ute og se på skogen og fjellet og drikke øl og gå på besøk og det hele.
Jeg slapper rundt istedet.

Men i dag ble det nok. Jeg ringte pappa for å høre om vi ikke kunne kjøre en tur. Der viste seg at han syntes det var en kjempeide, for han var nemlig også syk og like lei som meg av å holde seg innendørs, så han kom og hentet meg før det var gått ett kvarter.
-kor du vil fær? sa han
-mmmm......Til Lanabokt. sa jeg
Det er jo ofte dit jeg vil dra om man bare skal kjøre en tur. Fordi det er så enkelt å greit å uttale, og fordi man aldri drar noen steder forbi Tamasjokvann uten grunn. Og da er det jo greit å dra dit innimellom for å sjekke hva som skjer der inne. Ute.
Det viser seg at det jobber en pratsom og hyggelig møring der, i turnus, på anlegget. Vi hilste på ham og så kjørte pappa oss hjem igjen.

Det var en fin tur.
Det var grønt og fint og sol og en fuggel ingen av oss viste hva var og ei krykkje på reir og en globus og hus som var hytter og hytter som var hus og raringer har det bodd overalt, og kamuflasjesauer og hillbillier på et sted som vi kanskje tror var Pandor, uten at noen av oss helt husket om det var dette som var Pandor, og jeg tror både jeg og pappa var misunnelig på mulighetene til å rote uhemmet på gårdsplassen.